Nok en gang har det vært en travel periode og det skjer mye på alle fronter om dagen. Her har det ikke blitt skrevet mye, og det betyr at en skjerpings må til.
Hva angår internasjonal media har det skjedd en del. Den siste uka har vi sett en del mer eller mindre grusomme bilder av nok en fallen diktator. Muammar Gaddafi har tapt sitt siste slag og er, de fleste sier takk og lov, ikke i live lengre. Måten han ble drept på var ikke noen festlig affære, og selv om fyren har ansvaret for ubeskrivlige forbrytelser, mener mange at det ville være en fordel om gubben hadde havnet for en domstol. Det er jeg forsåvidt enig i. For de som var tilhengerne hans vil han nå kunne bli ansett som en martyr, noe som kan forårsake en enda lenger krig i Libya enn hva som er nødvendig. Samtidig er det lett å se for seg at hele rettsaken ville blitt en såpeopera og at han kunne måtte bøte med livet uansett.
Hva angår det som har blitt kalt "den arabiske vår", er det også urolig i Syria om dagen, og jeg så med glede at til og med Irans president gikk ut i media og kritiserte Syrias bruk av vold mot befolkningen her om dagen. Dette er en god nyhet, først og fremst på grunn av innholdet, men også fordi det kommer fra en som alltid har vært alliert med Syrias leder og hvis ytringer angående tidligere hendelser har fått hele den vestlige verden til å bli fyk forbanna.
For noen uker siden ble det klart hvem som vinner Nobels fredspris i år. Den ble i år delt i tre, og går til tre kvinner som har kjempet for kvinners trygghet i krigssoner og kvinners rett til deltakelse i fredsarbeid. At det i en del av dagens urolige områder begås svært grusomme handlinger mot sivilbefolkningen og kvinner spesielt er forsåvidt ikke noen nyhet. Derfor er jeg enig med de som sier at det er på tide at vi fokuserer på det som skjer mot sivilbefolkningen der det er krig og uroligheter.
Og når vi er innpå det med handlinger, hvem er det som bestemmer om noe er normalt? "Det er normalt at man gjør ditt eller datt." er noe vi hører på alle kanter. Men hva vil det egentlig si? For det som er normalt et sted er ikke nødvendigvis normalt et annet sted, og mange krangler og uenigheter kunne nok vært unngått, hadde man vært klar over dette.
En jeg hørte på et foredrag tidligere i høst sa at det nesten har blitt et tabu å være normal nå om dagen. Alle vil på tv og i blader og ha sine 15 minutter berømmelse. Men er det ikke da normalt i Norge å være unormal? Behøver man være enten eller? Kanskje enkelte er unormalt normale? Men hva kjennetegner en normal person? Det er min påstand at en normal person er en som har akkurat nok økonomi til å gjøre noe av det han/hun ønsker uten å lide for store tap på det. Kanskje har denne personen sitt å slite med og plikter som krever mye av h*n. Travelt opptatt med jobb/skole samtidig som det er ukentlige hendelser på fritiden også. Bil? ja, kanskje. Avhenger av alder.
Dette er et emne man kan diskutere i det vide og brede. Men dette var alt jeg rakk i kveld, så får komme tilbake til emnet. I morgen er det en travel dag, og nå er det køyetid. Vi talas.
søndag 23. oktober 2011
søndag 11. september 2011
Dagen i dag
Det er en litt spesiell dag i dag. Det er 11. september, for meg en dag for både glede og sorg. Lillebruttern har bursdag, og man er mer eller mindre midt mellom skolestart og høstferien. Men man kommer ikke unna det som dessverre har 10 års-jubileum. Det er ganske utrolig at det alt har gått så lenge siden den da mer eller mindre ukjente organisasjonen Al Qaida sendte to fly mot World Trade Center, et i Pentagon og et som aldri traff målet sitt fordi piloten styrtet det på et jorde.
Jeg husker det som om det var i går. Ute hadde små'n bursdagsfest, mens jeg satt oppe og så på tv. Det jeg så var ganske utrolig. De samme bildene om og om igjen. Bildene av flyene som suste inn i World Trade center og forsvant i en ildkule mens det stod svart røyk ut av byggene. Svarte prikker som falt langs tårnene. Det var ikke søppel eller gjenstander, men mennesker som hoppet i døden. Nå og da bilder av et femkantet hus hvor en stor del av den ene veggen manglet. Også her brant det. Da det ene tårnet med et tv-tårn på toppen kollapset innover i brun røyk, husker jeg at jeg tenkte at det så ut som en romrakett som tok av, bare i revers.
Bare dager etter ble et enormt apparat satt i gang for å finne de skyldige. Og ikke lenge etter rammet en NATO-styrke afghanistan på jakt etter Al-Qaida og lederen, Osama Bin Laden. Nå har vi vært der i snart ti år, og mye har skjedd. Dessverre har et antall norkse statsborgere mistet livet. Offisielt har ihvertfall de norske myndighetene sagt at nå som vi er der, har vi også et ansvar for å gjøre ting bedre for de som er der. Samtidig som jakten på Al-Qaida og deres likesinnende foregår, blir det også gjort forsøk på å bistå befolkningen med medisinsk utstyr og annet som er viktig for å holde samfunnet vedlike. Samtidig må ISAF sees på som en invasjonsstyrke og det er jo en grunn til at en stor andel av befolkningen er negative til tilstedeværelsen vår.
Ut fra det jeg leste i norske medier en tid tilbake, virker det imidlertid som om det er amerikanerne som er minst likt, og deres framferd på "norsk" territorium ble sterkt kritisert fra norskt hold, siden det ville gjøre situasjonen betraktlig verre for de norske styrkene. At amerikanerne kan være litt aggresive, er for såvidt ingen bombe. Det var de som ble rammet, og politikken fra ledelsen var i stor grad veldig to-farget i starten. Enten var du for eller i mot. Ikke noe i midten.
Hva skjer videre nå som USA har fått det de ville? De fikk Bin-Laden. Skulle de ikke da bare pakke og dra? Det var jo forresten i Pakistan de fant ham. Nei, det synes jeg ikke. Afghanistan er et land som har vært herjet av krig helt siden Sovjet falt, og før også, for den saks skyld. Derfor mener jeg at det er viktig at USA, som den største av ISAF tar iniativ til å gjøre det som er mulig for å bistå den afghanske selvstyremyndigheten å bygge opp landet for å trygge befolkningen. Samtidig er det viktig å huske på at Afghanistan ikke er et vestlig land rent kullturmessig, og det er viktig at selvstyremyndighetene selv vet hva som skal til for å skape fred i området, uten at vi presser for hardet med våre verdier på bekostning av deres egne. Da gjør vi dem en bjørnetjeneste og alt vil før eller senere rakne igjen.
Det er ikke bare Afghanistan NATO gikk inn i med tanke på å bekjempe terror. Operation Iraqi freedom ble satt igang noen år senere etter anklager om at Iraks regjering var i besittelse av såkalte masseødeleggelsesvåpen. Hvor sant det var, er det i det senere blitt diskutert mye om, men det er to ting som ihvertfall er fakta. 1: Goerge Bush senior prøvde et tiår tidligere å erobre Irak, uten hell som sådan. 2: Det har etterhvert blitt gjort ganske tydelig at tidligere president Saddam Hussein og hans tilgjengere begikk ganske stygge forbrytelser mot store deler av den sivile befolkningen.
Hadde Bush-administrasjonen rett til å starte en invasjon i Irak? Tja. Endel av argumentene deres virker i beste fall å ha svært dårlig dekning. At de gikk inn for å ta en diktator er en joa, for om de gjorde ting bedre eller verre er jo ikke sikkert. Dessuten er det fortsatt mange diktatorer som sitter ved makten fremdeles. Et par forsvant nå i våres, Mubarak og Gadaffi som de mest profilerte, men det er fortsatt et langt stykke å gå før vi har en verden helt fri for diktatorer. Og ønsker vi egentlig det?
Det er ikke til å stikke under en stol at noen av verdens største aksjer er basert på våpen og krig. Tenk hvordan de ville stupt dersom det ikke lenger var behov for våpen? I et kapitalistisk samfunn vil det sannsynligvis være tilnærmet slutten, for sterke aksjer som stuper bratt betyr ruin for mange sterke investorer, som ikke lengre har noe å handle for. Kanskje vi også burde endre innfrastrukturen i økonomien vår her i vesten?
Å sloss for fred er vel i utgangspunktet en god ting, men som med så mye annet har det en grense. Jeg mener at man kanskje burde ha ventet litt i bl. a. Irak, men samtidig er det også viktig at man bruker de rette midlene til rett tid. Kanskje ville det vært bortkastet med forhandlinger mot for eksempel Hussein og Gadaffi, men hvis man bare prøver, kan det gå. Kanskje det holder. Vi så det i Egypt, bl.a. Kampene varte ikke lenge, og man har fått en relativt fredlig løsning så langt.
Selv om vi lever i en verden av grusomhet, er det fortsatt lov å håpe på det gode. Hvorfor? Fordi det er det eneste vi har. Hva det gode er, kan man jo diskutere. Det viktigeste er at man har håp. Har vi ikke noe å håpe på, er vi jo egentlig ferdige her på jorda.
Så la oss håpe at det tiåret vi nettop har entret, blir et tiår langt mindre blodig enn det vi har forlatt. Det er viktig å håpe.
Jeg husker det som om det var i går. Ute hadde små'n bursdagsfest, mens jeg satt oppe og så på tv. Det jeg så var ganske utrolig. De samme bildene om og om igjen. Bildene av flyene som suste inn i World Trade center og forsvant i en ildkule mens det stod svart røyk ut av byggene. Svarte prikker som falt langs tårnene. Det var ikke søppel eller gjenstander, men mennesker som hoppet i døden. Nå og da bilder av et femkantet hus hvor en stor del av den ene veggen manglet. Også her brant det. Da det ene tårnet med et tv-tårn på toppen kollapset innover i brun røyk, husker jeg at jeg tenkte at det så ut som en romrakett som tok av, bare i revers.
Bare dager etter ble et enormt apparat satt i gang for å finne de skyldige. Og ikke lenge etter rammet en NATO-styrke afghanistan på jakt etter Al-Qaida og lederen, Osama Bin Laden. Nå har vi vært der i snart ti år, og mye har skjedd. Dessverre har et antall norkse statsborgere mistet livet. Offisielt har ihvertfall de norske myndighetene sagt at nå som vi er der, har vi også et ansvar for å gjøre ting bedre for de som er der. Samtidig som jakten på Al-Qaida og deres likesinnende foregår, blir det også gjort forsøk på å bistå befolkningen med medisinsk utstyr og annet som er viktig for å holde samfunnet vedlike. Samtidig må ISAF sees på som en invasjonsstyrke og det er jo en grunn til at en stor andel av befolkningen er negative til tilstedeværelsen vår.
Ut fra det jeg leste i norske medier en tid tilbake, virker det imidlertid som om det er amerikanerne som er minst likt, og deres framferd på "norsk" territorium ble sterkt kritisert fra norskt hold, siden det ville gjøre situasjonen betraktlig verre for de norske styrkene. At amerikanerne kan være litt aggresive, er for såvidt ingen bombe. Det var de som ble rammet, og politikken fra ledelsen var i stor grad veldig to-farget i starten. Enten var du for eller i mot. Ikke noe i midten.
Hva skjer videre nå som USA har fått det de ville? De fikk Bin-Laden. Skulle de ikke da bare pakke og dra? Det var jo forresten i Pakistan de fant ham. Nei, det synes jeg ikke. Afghanistan er et land som har vært herjet av krig helt siden Sovjet falt, og før også, for den saks skyld. Derfor mener jeg at det er viktig at USA, som den største av ISAF tar iniativ til å gjøre det som er mulig for å bistå den afghanske selvstyremyndigheten å bygge opp landet for å trygge befolkningen. Samtidig er det viktig å huske på at Afghanistan ikke er et vestlig land rent kullturmessig, og det er viktig at selvstyremyndighetene selv vet hva som skal til for å skape fred i området, uten at vi presser for hardet med våre verdier på bekostning av deres egne. Da gjør vi dem en bjørnetjeneste og alt vil før eller senere rakne igjen.
Det er ikke bare Afghanistan NATO gikk inn i med tanke på å bekjempe terror. Operation Iraqi freedom ble satt igang noen år senere etter anklager om at Iraks regjering var i besittelse av såkalte masseødeleggelsesvåpen. Hvor sant det var, er det i det senere blitt diskutert mye om, men det er to ting som ihvertfall er fakta. 1: Goerge Bush senior prøvde et tiår tidligere å erobre Irak, uten hell som sådan. 2: Det har etterhvert blitt gjort ganske tydelig at tidligere president Saddam Hussein og hans tilgjengere begikk ganske stygge forbrytelser mot store deler av den sivile befolkningen.
Hadde Bush-administrasjonen rett til å starte en invasjon i Irak? Tja. Endel av argumentene deres virker i beste fall å ha svært dårlig dekning. At de gikk inn for å ta en diktator er en joa, for om de gjorde ting bedre eller verre er jo ikke sikkert. Dessuten er det fortsatt mange diktatorer som sitter ved makten fremdeles. Et par forsvant nå i våres, Mubarak og Gadaffi som de mest profilerte, men det er fortsatt et langt stykke å gå før vi har en verden helt fri for diktatorer. Og ønsker vi egentlig det?
Det er ikke til å stikke under en stol at noen av verdens største aksjer er basert på våpen og krig. Tenk hvordan de ville stupt dersom det ikke lenger var behov for våpen? I et kapitalistisk samfunn vil det sannsynligvis være tilnærmet slutten, for sterke aksjer som stuper bratt betyr ruin for mange sterke investorer, som ikke lengre har noe å handle for. Kanskje vi også burde endre innfrastrukturen i økonomien vår her i vesten?
Å sloss for fred er vel i utgangspunktet en god ting, men som med så mye annet har det en grense. Jeg mener at man kanskje burde ha ventet litt i bl. a. Irak, men samtidig er det også viktig at man bruker de rette midlene til rett tid. Kanskje ville det vært bortkastet med forhandlinger mot for eksempel Hussein og Gadaffi, men hvis man bare prøver, kan det gå. Kanskje det holder. Vi så det i Egypt, bl.a. Kampene varte ikke lenge, og man har fått en relativt fredlig løsning så langt.
Selv om vi lever i en verden av grusomhet, er det fortsatt lov å håpe på det gode. Hvorfor? Fordi det er det eneste vi har. Hva det gode er, kan man jo diskutere. Det viktigeste er at man har håp. Har vi ikke noe å håpe på, er vi jo egentlig ferdige her på jorda.
Så la oss håpe at det tiåret vi nettop har entret, blir et tiår langt mindre blodig enn det vi har forlatt. Det er viktig å håpe.
tirsdag 26. juli 2011
Regn og stillhet
Det har på mer enn en måte vært en regnfull helg nå. Ikke bare har været vært skitt med mye regn, men det er også mange tårer blandet opp i det regnet. Fredag gikk Norge til køys etter å ha fått nyhetene om tragedien i Oslo. Nesten 70 ble skutt på Utøya og nesten ti til ble drept av bomben som rammet regjeringskvartalet. En mann er arrestert for å ha gjort begge ugjerningene.
Tett opp mot 80 mennesker har uten grunn blitt revet fra oss på bare noen få timer. Like mange familier har fått oppleve noe jeg ikke ville ønsket for min verste fiende. De har mistet noe mer verdifullt enn hva som kan forestilles. En sønn/datter/mor/far har forsvunnet fra et familiebilde. De kan aldri bringes tilbake.
Jeg ville ikke syntes det var rart om noen hadde ønsket tiltaltes hode på et fat og gitt høylytt uttrykk for det. Samtidig er den innstillingen som vises fram i media en helt annen, og jeg er i øyeblikket veldig stolt over å være norsk. Men hva vil det si å være norsk? Når er man en nordmann?
Dette er noe som kan filosoferes over og diskuteres i det lange og det breie. Jeg mener at en person som er født i norge og/eller har norskt statsborgerskap skal kunne kalle seg norsk. Gjerne med et eller annet tillegg, men de skal kunne oppfattes som norske. Punktum finale.
Det sies at angrep er beste forsvar og ut fra det som har kommet fram i media, er det det som kan ha skjedd, slik jeg tolker det. Den tiltalte skal ha gjort gjerningene sine fordi han fryktet en islamisering av den norske staten og innflytelsen den økte innvandringen har gitt oss. Jeg er på ingen måte enig med han og hans metoder er forkastelige. Tiltalte er etter min mening en feig rotte som frykter for hendelser som aldri i verden vil komme til å skje. Han kan komme til å bli tiltalt for ugjerninger mot menneskeheten, og risikerer 30 års forvaring. Tiltalte er per dags dato i 30-årene, noe som tilsier at han er noen og 60 når han kommer ut, om han noensinne gjør det. Nesten halvparten av livet hans kommer han til å ha tilbrakt bak murene. Kommer han noensinne ut, vil det ikke være mange som vil ønske å ansette ham. Sosialpengene er det eneste han vil ha som mulighet, og Jeg vil tro svært få vil ønske noe særlig kontakt med ham. Ensom og venneløs vil han vandre heden, og jeg tror neppe at det kommer til å være mange som vil være i begravelsen.
Jeg skrev i et tidligre innlegg at vi alle har ihvertfall noen som er glad i oss og som bryr seg om oss. Men i dette tilfelle vil jeg tvile på det. Selv faren til tiltalte har gått ut i media og sagt at han er uvelkommen heretter. En trist skjebne, men ikke mer enn hva som er rettferdig for handlingene som er gjort.
Bildene som har rullet på skjermen de siste dagene har vært gripende. I går var det mange fakkeltog og det ble holdt et minutts stillhet flere ganger. Det var imponerende å se hele rådhusplassen pluss sidegater og mange andre steder i hele landet fylt til randen av mennesker som ville vise at de ikke vil finne seg i at noen tramper på den friheten og freden som til nå har eksistert i Norge. Den rungende protesten kan bare sammenlignes med torden. For selv om det er stille, er stillheten rungende i seg selv.
Flere utenlandske medier har påpekt at våre demonstrasjonsmetoder og tankegang er helt unik. Ingen som åpenlyst ønsker en blodig hevn. Ingen som vil begrense friheten til å tale. Vi ønsker tvert om mer frihet til å tale. Mindre mulighet til å skade. Det norske politiske systemet ble rammet, men det blir pleiet og vernet om, fordi vi ønsker et samfunn basert på politikk og lovmessighet.
Mens jeg var ute og kjørte i dag, så jeg at noen hadde tagget på et busskur. Et hakekors i en rød sirkel og med et rødt kryss over. "Nei til mer rasisme" stod det under, med store bokstaver. Jeg har vanligvis ikke så mye til overs for tagging, men akkurat den kan få stå. Ihvertfall til jeg får tatt bilde av den og får den på nettet. Dette er en protestform som jeg mener er helt akseptabelt. Det blir ikke brent noen flagg. Det blir ikke skadet noen. Ingen biler blir brent og ingen roper rasende. For vi hørte på de som holder apeller. Lederne våre som formulerte det mange av oss mener.
Det er i mitt syn riktig av oss at vi viser vår motstand på en sånn måte. Vi viser at vi ikke er så redde at vi må ty til vold for å si det vi mener. Jeg vil også, med fare for å tråkke enkeltindivider på tærne at vi viser at vi er bedre enn dem vi demonstrerer mot. Tyr vi til samme eller grovere midler som våre motstrandere, er vi like elendige som dem. Da har motstanderen vunnet, og oppnådd det de ville. Slik det er nå, kan vi ikke la den tiltalte få vinne. Demonstrasjonene de siste dagene har vist at vi er sterkere og kan vinne dette.
Jeg vil som mange andre sitere AUF-medlemmet som sa at "hvis en mann kan vise så mye hat, tenk på hvor mye kjærlighet vi kan vise". Smart sagt, og i går fylte vi gatene med kjærlighet.
Jeg vil avslutte litt metaforisk med noen visdomsord. Jeg tror neppe de døde bryr seg om hevn, og øye for øye og tann for tann gir bare blinde mennesker uten tenner.
Snart skinner sola, men ting blir aldri helt som det var for de som har mistet mest. Vi sees ved neste hendelse.
Tett opp mot 80 mennesker har uten grunn blitt revet fra oss på bare noen få timer. Like mange familier har fått oppleve noe jeg ikke ville ønsket for min verste fiende. De har mistet noe mer verdifullt enn hva som kan forestilles. En sønn/datter/mor/far har forsvunnet fra et familiebilde. De kan aldri bringes tilbake.
Jeg ville ikke syntes det var rart om noen hadde ønsket tiltaltes hode på et fat og gitt høylytt uttrykk for det. Samtidig er den innstillingen som vises fram i media en helt annen, og jeg er i øyeblikket veldig stolt over å være norsk. Men hva vil det si å være norsk? Når er man en nordmann?
Dette er noe som kan filosoferes over og diskuteres i det lange og det breie. Jeg mener at en person som er født i norge og/eller har norskt statsborgerskap skal kunne kalle seg norsk. Gjerne med et eller annet tillegg, men de skal kunne oppfattes som norske. Punktum finale.
Det sies at angrep er beste forsvar og ut fra det som har kommet fram i media, er det det som kan ha skjedd, slik jeg tolker det. Den tiltalte skal ha gjort gjerningene sine fordi han fryktet en islamisering av den norske staten og innflytelsen den økte innvandringen har gitt oss. Jeg er på ingen måte enig med han og hans metoder er forkastelige. Tiltalte er etter min mening en feig rotte som frykter for hendelser som aldri i verden vil komme til å skje. Han kan komme til å bli tiltalt for ugjerninger mot menneskeheten, og risikerer 30 års forvaring. Tiltalte er per dags dato i 30-årene, noe som tilsier at han er noen og 60 når han kommer ut, om han noensinne gjør det. Nesten halvparten av livet hans kommer han til å ha tilbrakt bak murene. Kommer han noensinne ut, vil det ikke være mange som vil ønske å ansette ham. Sosialpengene er det eneste han vil ha som mulighet, og Jeg vil tro svært få vil ønske noe særlig kontakt med ham. Ensom og venneløs vil han vandre heden, og jeg tror neppe at det kommer til å være mange som vil være i begravelsen.
Jeg skrev i et tidligre innlegg at vi alle har ihvertfall noen som er glad i oss og som bryr seg om oss. Men i dette tilfelle vil jeg tvile på det. Selv faren til tiltalte har gått ut i media og sagt at han er uvelkommen heretter. En trist skjebne, men ikke mer enn hva som er rettferdig for handlingene som er gjort.
Bildene som har rullet på skjermen de siste dagene har vært gripende. I går var det mange fakkeltog og det ble holdt et minutts stillhet flere ganger. Det var imponerende å se hele rådhusplassen pluss sidegater og mange andre steder i hele landet fylt til randen av mennesker som ville vise at de ikke vil finne seg i at noen tramper på den friheten og freden som til nå har eksistert i Norge. Den rungende protesten kan bare sammenlignes med torden. For selv om det er stille, er stillheten rungende i seg selv.
Flere utenlandske medier har påpekt at våre demonstrasjonsmetoder og tankegang er helt unik. Ingen som åpenlyst ønsker en blodig hevn. Ingen som vil begrense friheten til å tale. Vi ønsker tvert om mer frihet til å tale. Mindre mulighet til å skade. Det norske politiske systemet ble rammet, men det blir pleiet og vernet om, fordi vi ønsker et samfunn basert på politikk og lovmessighet.
Mens jeg var ute og kjørte i dag, så jeg at noen hadde tagget på et busskur. Et hakekors i en rød sirkel og med et rødt kryss over. "Nei til mer rasisme" stod det under, med store bokstaver. Jeg har vanligvis ikke så mye til overs for tagging, men akkurat den kan få stå. Ihvertfall til jeg får tatt bilde av den og får den på nettet. Dette er en protestform som jeg mener er helt akseptabelt. Det blir ikke brent noen flagg. Det blir ikke skadet noen. Ingen biler blir brent og ingen roper rasende. For vi hørte på de som holder apeller. Lederne våre som formulerte det mange av oss mener.
Det er i mitt syn riktig av oss at vi viser vår motstand på en sånn måte. Vi viser at vi ikke er så redde at vi må ty til vold for å si det vi mener. Jeg vil også, med fare for å tråkke enkeltindivider på tærne at vi viser at vi er bedre enn dem vi demonstrerer mot. Tyr vi til samme eller grovere midler som våre motstrandere, er vi like elendige som dem. Da har motstanderen vunnet, og oppnådd det de ville. Slik det er nå, kan vi ikke la den tiltalte få vinne. Demonstrasjonene de siste dagene har vist at vi er sterkere og kan vinne dette.
Jeg vil som mange andre sitere AUF-medlemmet som sa at "hvis en mann kan vise så mye hat, tenk på hvor mye kjærlighet vi kan vise". Smart sagt, og i går fylte vi gatene med kjærlighet.
Jeg vil avslutte litt metaforisk med noen visdomsord. Jeg tror neppe de døde bryr seg om hevn, og øye for øye og tann for tann gir bare blinde mennesker uten tenner.
Snart skinner sola, men ting blir aldri helt som det var for de som har mistet mest. Vi sees ved neste hendelse.
søndag 26. juni 2011
Søndag og hvil
Sånn. Da har eksamenstida for lengst tatt slutt og jeg kom helskinna gjennom denne gangen også. Nå er det bare en ting som gjelder denne sommeren, og det er arbeid. Jeg blir like forbaska sliten hver gang jeg er på jobb, men jomen er det moro likevel. Men jeg har også gjort meg noen refleksjoner om det der med tid. Jeg har en kollega som er litt opptatt med det som så fint kalles for kvantefysikk, hvor Einsteins relativitetsteori er sentral. Jeg skal ikke utdype det noe særlig, siden mine kunnskaper på området er svært begrenset, annet enn å kommentere at tid er relativt. F.eks. virket det som om tida stod stille da jeg satt og venta på resultatet av eksamnene mine(de var begge av muntlig karakter), men når jeg er på jobben eller sammen med venner, så flyr tida fort som juling. Snodige greier.
En annen ting med tid og ferie er det der med å slappe av. En del forskning viser at hjertet ikke har godt av stress, og allikevel stresser vi som noen gærne høner i hverdagen, og enda mer på vei til ferie. Vi må rett og slett skynde oss og slappe av. Samme greia hver fellesferie. Ivrige bilister i kø som tuter og bærtter og må skynde seg til hytta på fjellet eller ved sjøen sånn at de kan få hvilt seg.
Skjønte egentlig ikke poenget der, inntil jeg begynte å skynde meg å ta en middagslur før jeg drar på jobb. "Ah, fillern nå får jeg bare en halvtime i steden for en time på sofaen" er en tanke som stadig vekk går igjen. Og hvor godt var det ikke da jeg våkna i dag tidlig og tenkte at "hmm. snart ti. Skulle jeg ha jobba morgenskift i dag? Nei vent, det er jo søndag i dag. Da er det fri".
Jeg har snart bodd hjemmefra i et år(du verden som tida flyr), og en av ulempene ved det er at hjemme er det kjøkkenhage. Nå om sommern må jeg nøye meg med å kjøpe et par dager gamle bær til 35,- istedet for å gå 30 meter og plukke dem gratis. Men ikke for det. De smakte godt med fløte, sukker og kald ferskeniste de her også. Selv om de ble styrta rett før jobb.
Hvem sa at lykke ikke kan kjøpes for penger?
Bildet er henta fra en annen blogg, via google.
Den bloggen er:
http://vildepj.blogg.no/1303136742_jordbr_med_flte_og_su.html
Vel, får nyte hviledagen mens jeg har den. Kanskje en tur på stranda før jeg skal på teateret med noen venner og se Larvik Barne- og ungdomsteater i kveld? Høres fristende ut.
Vi Snx
En annen ting med tid og ferie er det der med å slappe av. En del forskning viser at hjertet ikke har godt av stress, og allikevel stresser vi som noen gærne høner i hverdagen, og enda mer på vei til ferie. Vi må rett og slett skynde oss og slappe av. Samme greia hver fellesferie. Ivrige bilister i kø som tuter og bærtter og må skynde seg til hytta på fjellet eller ved sjøen sånn at de kan få hvilt seg.
Skjønte egentlig ikke poenget der, inntil jeg begynte å skynde meg å ta en middagslur før jeg drar på jobb. "Ah, fillern nå får jeg bare en halvtime i steden for en time på sofaen" er en tanke som stadig vekk går igjen. Og hvor godt var det ikke da jeg våkna i dag tidlig og tenkte at "hmm. snart ti. Skulle jeg ha jobba morgenskift i dag? Nei vent, det er jo søndag i dag. Da er det fri".
Jeg har snart bodd hjemmefra i et år(du verden som tida flyr), og en av ulempene ved det er at hjemme er det kjøkkenhage. Nå om sommern må jeg nøye meg med å kjøpe et par dager gamle bær til 35,- istedet for å gå 30 meter og plukke dem gratis. Men ikke for det. De smakte godt med fløte, sukker og kald ferskeniste de her også. Selv om de ble styrta rett før jobb.
Bildet er henta fra en annen blogg, via google.
Den bloggen er:
http://vildepj.blogg.no/1303136742_jordbr_med_flte_og_su.html
Vel, får nyte hviledagen mens jeg har den. Kanskje en tur på stranda før jeg skal på teateret med noen venner og se Larvik Barne- og ungdomsteater i kveld? Høres fristende ut.
Vi Snx
onsdag 11. mai 2011
Det er mulig at jeg er litt på etterskudd med dette innlegget, denne skulle nemlig publiseres i forrige uke. Det ble det imidlertid ikke tid til, siden det foregikk en del på alle kanter.
Anledningen for dette innlegget er likvideringen av Osama Bin Laden. Det er blitt sagt en god del om den episoden og særlig i den vestlige verden har dette blitt feiret med brask og bram. Men samtidig er det en organisasjon som savner en leder, og en familie som savner et medlem. Jeg husker ikke hvem som sa det, men den hadde helt rett da det ble sagt at uansett hvor ond man er, så er det stort sett alltid er noen som er glad i deg.
Eller....? Er det sant? Vi hører jo stadig om familier som rakner helt pga. interne krangler og stridigheter. Og hva er vel ikke bedre underholdning en fredagskveld enn en real krangel, slåsskamp eller intrige på tv?
Og hva med disse som sitter på gata med et beger i handa i diverse byer. Er det noen som tenker på dem og er glad i dem? Har alle de som sitter der noen som bryr seg om akkurat han/henne?
Det er litt av et tankekors.
Ser også i nettavisene at den berømte Alvdalsaken er i retten igjen, og vil ikke kommentere den videre enn at jeg stiller meg spørsmålet: Hva slags kjærlighet er det?
Det bildet her fant jeg på denne linken: http://www.forfatterbloggen.no/roller/egeland/entry/en_god_krangel
Ting kommer veldig kjapt ut i media om dagen, og i går kveld ble det klart at vi ikke kommer videre i MGP i år. Ja, ja. Da behøver vi i hvertfall ikke bekymre oss for at vi må arrangere neste år.
Ble et kort innlegg denne gangen, og kan ta litt tid mellom innleggene her, ettersom den berømte eksamenstiden nærmer seg.
Hei så lenge.
Anledningen for dette innlegget er likvideringen av Osama Bin Laden. Det er blitt sagt en god del om den episoden og særlig i den vestlige verden har dette blitt feiret med brask og bram. Men samtidig er det en organisasjon som savner en leder, og en familie som savner et medlem. Jeg husker ikke hvem som sa det, men den hadde helt rett da det ble sagt at uansett hvor ond man er, så er det stort sett alltid er noen som er glad i deg.
Og hva med disse som sitter på gata med et beger i handa i diverse byer. Er det noen som tenker på dem og er glad i dem? Har alle de som sitter der noen som bryr seg om akkurat han/henne?
Det er litt av et tankekors.
Ser også i nettavisene at den berømte Alvdalsaken er i retten igjen, og vil ikke kommentere den videre enn at jeg stiller meg spørsmålet: Hva slags kjærlighet er det?
Det bildet her fant jeg på denne linken: http://www.forfatterbloggen.no/roller/egeland/entry/en_god_krangel
Ting kommer veldig kjapt ut i media om dagen, og i går kveld ble det klart at vi ikke kommer videre i MGP i år. Ja, ja. Da behøver vi i hvertfall ikke bekymre oss for at vi må arrangere neste år.
Ble et kort innlegg denne gangen, og kan ta litt tid mellom innleggene her, ettersom den berømte eksamenstiden nærmer seg.
Hei så lenge.
fredag 29. april 2011
Håp - en illusjon?
Til en forandring var det positive nyheter som var på nyhetene i morges. Det som opptok media i dag var nemlig bryllupet i Storbritannia. Hva er det med sånne anledninger som får de store tv-selskapene til å bruke hundre tusenvis av kroner på noen dagers sendinger? Hva er det som gjør at flere tusen tilskuere stanger mot sperringene langs ruta som bilene til de heldige inviterte kjører, bare for å få et halvt sekunds glimt av en person i en bil eller hestevogn?
Det mest iøyefallende er all pompen og prakten. Soldater i uniformer fulle av medaljer og ordner, kvinner i nydlige kjoler og merklige hatter og prester i kapper og enda rarere hatter. Gammeldags musikk og mer moderne, gitt av de som ansees som de beste til enhver tid.
Men det er noe annet som gjelder mange av de konglige bryllupene av nyere dato. De norske for en del år tilbake er også prakteksempler på det jeg vil fram til. Nemlig at kongefamiliene har blitt nærmere knyttet til folket. Mange av de konglige som gifter seg, gifter seg ikke lengre med andre konglige fra andre land, men med ikke-adlige fra deres eget samfunn. Mange av oss har vel en eller flere ganger ønsket at vi kunne vært en prins eller prinsesse da vi enda var barn. For noen ganske få blir den drømmen virkelig. Det er bare at de ikke nødvendigvis husker drømmen når det skjer.
Så hva har dette å si for oss på gata? Det som er interessant, er at vi de siste månedene har fått et større dypdykk inn i personen Kate Middleton. Det ble sagt at hun ble mobbet som ung. Hvilken betydning har det å si for de som får høre om det i media? Det kan ha all verden å si. Det viser at en som blir presset ned, fortsatt kan reise seg høyere enn de som presser nedover, om han eller hun bare står i mot presset. Det er dessverre ikke uvanlig at det blir mobbet i samfunnet. Tvert om er det ganske vanlig. Men historier om fremstående personer i samfunnet som har kjempet seg vei fram i lyset gir de som ikke tror en mulighet til å tro at det umulige er mulig. Veit det høres klisjè ut, men det er slik jeg ser det. Det gir håp for mange, fordi de ser at det nytter å stå imot, selv når de har det som verst.
Man kan si at jeg er en som liker virkelighetsflukter. Liker det å drømme meg vekk. En annen prominent karakter som sikkert har gitt mange flere enn meg til å ta slike virkelighetsflukter, er karakteren James Bond. Med et arsenal av fantastiske våpen og redskaper pluss minst ei knallfin dame på begge sider av konflikten i episoden drar han ut på livsfarlige eventyr. Hvilken betydning har en karakter som Bond for en vanlig gutt eller mann? Hvorfor ser man opp til ham? Er det damene? spenningen? våpnene? Sannsynligvis er det nok alle tre pluss litt til. JB er en sterk karakter som går gjennom mye for å fullføre oppdraget sitt og få den premien som venter ham. Noen som kan gi ham noe han mangler. Glem de han lå med underveis. De var bare for å klare å fortsette. Den som kommer på slutten, er den som ikke bare gir sexen, men også en varme og nærhet han har manglet oppgjennom oppveksten og er desperat etter. Vi liker han fordi han er sterk nok til å ikke gi opp, selv om det ser mørkt ut. Men så har han nok mer muskler og en glattere tunge enn mange av oss vanlige kan hevde å ha. Det er en annen grunn til at vi ser opp til han. Han er noe vi andre bare kan prøve å strekke oss etter. Ikke noe vi kan bli.
Så hva skal til for at vi skal håpe på framgang? Vi må ha en grunn til å tro på det. Vi trenger en bekreftelse på at det er mulig å håpe. Historier som livene til Mette-Marit og Kate pluss fantasiene som ble til James Bond gir oss en mulighet til å tro at det umulige er mulig og at det er lov å håpe. Men uten sånne og bekreftelser på hva vi gjør fra de rundt oss, er håp bare en illusjon.
Slenger på et par bilder fra påskeferien. Den ble tilbrakt på Finse.
Hei så lenge til neste gang.
Det mest iøyefallende er all pompen og prakten. Soldater i uniformer fulle av medaljer og ordner, kvinner i nydlige kjoler og merklige hatter og prester i kapper og enda rarere hatter. Gammeldags musikk og mer moderne, gitt av de som ansees som de beste til enhver tid.
Men det er noe annet som gjelder mange av de konglige bryllupene av nyere dato. De norske for en del år tilbake er også prakteksempler på det jeg vil fram til. Nemlig at kongefamiliene har blitt nærmere knyttet til folket. Mange av de konglige som gifter seg, gifter seg ikke lengre med andre konglige fra andre land, men med ikke-adlige fra deres eget samfunn. Mange av oss har vel en eller flere ganger ønsket at vi kunne vært en prins eller prinsesse da vi enda var barn. For noen ganske få blir den drømmen virkelig. Det er bare at de ikke nødvendigvis husker drømmen når det skjer.
Så hva har dette å si for oss på gata? Det som er interessant, er at vi de siste månedene har fått et større dypdykk inn i personen Kate Middleton. Det ble sagt at hun ble mobbet som ung. Hvilken betydning har det å si for de som får høre om det i media? Det kan ha all verden å si. Det viser at en som blir presset ned, fortsatt kan reise seg høyere enn de som presser nedover, om han eller hun bare står i mot presset. Det er dessverre ikke uvanlig at det blir mobbet i samfunnet. Tvert om er det ganske vanlig. Men historier om fremstående personer i samfunnet som har kjempet seg vei fram i lyset gir de som ikke tror en mulighet til å tro at det umulige er mulig. Veit det høres klisjè ut, men det er slik jeg ser det. Det gir håp for mange, fordi de ser at det nytter å stå imot, selv når de har det som verst.
Man kan si at jeg er en som liker virkelighetsflukter. Liker det å drømme meg vekk. En annen prominent karakter som sikkert har gitt mange flere enn meg til å ta slike virkelighetsflukter, er karakteren James Bond. Med et arsenal av fantastiske våpen og redskaper pluss minst ei knallfin dame på begge sider av konflikten i episoden drar han ut på livsfarlige eventyr. Hvilken betydning har en karakter som Bond for en vanlig gutt eller mann? Hvorfor ser man opp til ham? Er det damene? spenningen? våpnene? Sannsynligvis er det nok alle tre pluss litt til. JB er en sterk karakter som går gjennom mye for å fullføre oppdraget sitt og få den premien som venter ham. Noen som kan gi ham noe han mangler. Glem de han lå med underveis. De var bare for å klare å fortsette. Den som kommer på slutten, er den som ikke bare gir sexen, men også en varme og nærhet han har manglet oppgjennom oppveksten og er desperat etter. Vi liker han fordi han er sterk nok til å ikke gi opp, selv om det ser mørkt ut. Men så har han nok mer muskler og en glattere tunge enn mange av oss vanlige kan hevde å ha. Det er en annen grunn til at vi ser opp til han. Han er noe vi andre bare kan prøve å strekke oss etter. Ikke noe vi kan bli.
Så hva skal til for at vi skal håpe på framgang? Vi må ha en grunn til å tro på det. Vi trenger en bekreftelse på at det er mulig å håpe. Historier som livene til Mette-Marit og Kate pluss fantasiene som ble til James Bond gir oss en mulighet til å tro at det umulige er mulig og at det er lov å håpe. Men uten sånne og bekreftelser på hva vi gjør fra de rundt oss, er håp bare en illusjon.
Slenger på et par bilder fra påskeferien. Den ble tilbrakt på Finse.
søndag 10. april 2011
våren
Og så var endelig våren her. Varmt har det blitt, snøen er borte og nesten alt virker som det er fryd og gammen. Nesten. Siden sist jeg skrev har det skjedd kolossale ting rundt i verden. Mange japanske familier ble sterkt reduserte eller utslettet under tsunamien som rammet dem. Og det ødelagte atomkraftverket i Fukushima henger fortsatt over samfunnet som en svart skygge. Samtidig går liv tapt andre steder i verden fordi vi krangler om politikk. I libya har motstanderne til Gadaffi kjempet, selv om de er langt underlegne Gadaffis stridsvåpen og leiesoldater. Selv om de får luftstøtte fra NATO nå, kan det tenkes at hjelpen kom for sent. Interessant at også Sverige er med, ettersom dette er første gang på flere tiår at de har gått aktivt inn i en konflikt. Det skjer visst et og annet i Elfenbenskysten også, og der er FN-styrker i sving for å styrte diktatoren. Rart hvordan FN, som egentlig ikke har mandat til å gå inn i en intern konflikt plutselig bidrar allikevel.
Man kan si at for mange av oss er verden slik som dette. Sol fra nesten skyfri himmel, men med noen få, tynne skyer. Vi har det stort sett bra, men vi har noen bitte små problemer sammenlignet med det som er ute i den store verden.
Det er som kjent vår nå, og jeg skjønner ikke hvordan det har seg, men jeg kan gå hele vintern nesten uten å være syk. Men i det våren kommer og snøen forsvinner, da kan jeg garantere at jeg blir liggende flatt ut ihvertfall en gang. Denne våren har jeg klart to, dette er andre helga på rad. Håper det holder nå.
Vi nærmer oss midten av april, og da er det klart for noe av det mest særnorske som fins. nemlig russen. Jeg var russ i fjor og det var mange morsomme opplevelser, med konsertene på Landstreffet på Lillehammer og natt til 17. Mai som høydepunktene. Vi var så heldige at vi hadde et område langt vekk fra bebyggelse hvor vi kunne ha festene våre, derfor ble det også bemerket at vi hadde vært svært stille til russ å være.
Russeknutene er en artig sak, men hvilken funksjon har de? Jeg vil tro de er til for å motivere oss til å teste våre egne grenser for hva vi tør å gjøre. Den mest utfordrende knuta jeg tok, var nok å bade før første mai. Ingen stor sak, men for en som ikke akkurat er noen badeengel var det allikevel litt av en utfordring. Det er selvsagt enkelte som er av den litt mer utfordrende og kanskje direkte slemme typen, men av de mer morsomme var vel "sitte under pulten en skoletime" den artigste. Ettersom hele klassen gjorde det samtidig fikk vi til og med med oss læreren vår på det samme. Da fikk vi også en praktisk tilnærming til Buddhismen.
Men det er et år siden alt. Rart å tenke på. Blir moro å se om russen her er noe det samme som var hjemme? Nå går ihvertfall våren til skole, skole og skole. Og med våren kommer eksamener. Blir skummelt med tanke på at jeg såvidt redda skinnet til jul. Bare å brette opp ermene her.
Slenger på et par bilder til jeg tok tidligre i dag.
Det er som kjent vår nå, og jeg skjønner ikke hvordan det har seg, men jeg kan gå hele vintern nesten uten å være syk. Men i det våren kommer og snøen forsvinner, da kan jeg garantere at jeg blir liggende flatt ut ihvertfall en gang. Denne våren har jeg klart to, dette er andre helga på rad. Håper det holder nå.
Vi nærmer oss midten av april, og da er det klart for noe av det mest særnorske som fins. nemlig russen. Jeg var russ i fjor og det var mange morsomme opplevelser, med konsertene på Landstreffet på Lillehammer og natt til 17. Mai som høydepunktene. Vi var så heldige at vi hadde et område langt vekk fra bebyggelse hvor vi kunne ha festene våre, derfor ble det også bemerket at vi hadde vært svært stille til russ å være.
Russeknutene er en artig sak, men hvilken funksjon har de? Jeg vil tro de er til for å motivere oss til å teste våre egne grenser for hva vi tør å gjøre. Den mest utfordrende knuta jeg tok, var nok å bade før første mai. Ingen stor sak, men for en som ikke akkurat er noen badeengel var det allikevel litt av en utfordring. Det er selvsagt enkelte som er av den litt mer utfordrende og kanskje direkte slemme typen, men av de mer morsomme var vel "sitte under pulten en skoletime" den artigste. Ettersom hele klassen gjorde det samtidig fikk vi til og med med oss læreren vår på det samme. Da fikk vi også en praktisk tilnærming til Buddhismen.
Men det er et år siden alt. Rart å tenke på. Blir moro å se om russen her er noe det samme som var hjemme? Nå går ihvertfall våren til skole, skole og skole. Og med våren kommer eksamener. Blir skummelt med tanke på at jeg såvidt redda skinnet til jul. Bare å brette opp ermene her.
Slenger på et par bilder til jeg tok tidligre i dag.
søndag 6. mars 2011
Glad og Trist
Nå er vi ferdig med enda et arrangement av de helt store. Kollenhelga blir ikke fullt så stor som det har vært tidligere etter et VM som var rene reprisen av OL på Lillehammer. Et snitt på mer 100 000 store og små har hver dag tatt turen opp i holmenkollen for å skape en stemning som også mange av de utenlandske deltakerne bemerket som det beste de noen gang hadde opplevd på et slikt arrangement. Ikke verst av Ruter å klare den logistikken med tanke på hvor trange de veiene er(husker dem fra russetreffet der i fjor). Mange av de store profilene ble ofte spurt om hvilket renn som var det viktigste i hele VM, og de aller fleste hadde en mening om det. Vanligvis ville jeg nøyd meg med å si at det er et subjektivt spørsmål, men denne gangen vil jeg prøve meg. Det var nemlig et vel så viktig renn som gikk rett etter kvinnenes 3-mil, hvor Therese Johaug parkerte Marit Bjørgen som igjen parkerte Justyna Kowalczyk og de andre.
Med fare for å tråkke noen på tærene, vil jeg påstå at det var vel så viktig som resten av organiseringen at arrangørene slapp til juniorene mens det var en så heidundrende stemning i løypene som det faktisk var. Jeg husker en av betsyrerne av DNTs hytter spørre retorisk at "hva skal vi leve av i framtida om vi ikke klarer å rekruttere barn og unge?" Det er et spørsmål som gjelder for alle organisasjoner. At ungdommene som var med her, ikke bare norske men også utenlandske, fikk en stor ladning inspirasjon er noe jeg er helt sikker på. NRKs skieksperter kommenterte dem og kongefamilien var fortsatt på tribunen, som forøvrig var nesten fullsatt fremdeles og med løypa like full av folk på 4x3,75 km etappene dems som for damenes renn. Sikkert ikke noe de får oppleve hver gang de går løp. At dette betyr mye for rekrutteringen i Norge er jeg rimelig sikker på, samtidig som det er artig å se at det blomstrer i utlandet også. Da kan vi være sikre på spennende renn i framtida også. Finland stakk forøvrig av med seieren der. Håper virkelig den var med i resultatoversikten til media.
Det blir snakket mye om hva dette arrangementet var verdt i NOK, € og $. At det kan sees på som en kjempeinvestering kan jeg nok si meg enig i med tanke på framtidige og øyeblikkelige turistinntekter, men et annet aspekt er sportsgleden. Flere av de internasjonale stjernene snakket om at det var en kjempestemning i løypa og at det virket som om publikum heiet hemningsløst på alle, selv om det selvsagt tok av enda litt til når det kom nordmenn. Jeg er av den tro at publikum viste en enorm opplutning til meningen om at det skulle være fair play og at alle skulle få støtte til å gjøre det beste de klarte. Og når det er så mange som gir max energi til løperne, får vi også se løpere som kan gi mer enn de vanligvis klarer. Ikke verst. Mulig det ligger mye nasjonalfølelse i dette, men mest sportsglede.
Er det noe som gikk galt i dette arrangementet? Nei, egentlig ikke. Hadde jo selvsagt vært moro med et gull eller to til hopp og kombinert også, men det fikk vi ikke, selv om de var høyt oppe på resultatlistene og det ble noen medaljer der også. 16 fikk vi tilsammen, halvparten av dem var gull. Det må vi kunne si oss mer enn fornøyd med. Været får vi ikke gjort så mye med, og den berømte tåka var tilstede for fulle gjennom store deler av løpet, men for en avslutning. Og det er de siste dagene de fleste vil huske best. Det er jeg rimelig sikker på.
Men verden står ikke stille. I Libya er det like før det bryter ut i full borgerkrig. Det ville vært overraskende om det ikke skulle blitt noe trøbbel i alt opprøret som foregår i den arabiske verdensdelen i øyeblikket. I tillegg er det de som utforderer skjebnen og naturen og setter sine og andres liv på spill. Først forsvant "Berserk" under en storm i Sørishavet, og så forsvinner det 9 ungdommer på scootertur. I begge tilfeller gikk det liv tapt og andre satte sine på spill for å redde dem som fortsatt kunne være i live. "Steve Irwin" dro inn i stormen for å lete etter "Berserk" selv om de ikke hadde sikt, og kapteinen på Sea King- helikopteret brøt regler for å lete i stormen på Finnmarksvidda. De tre som døde på Finnmarksvidda var på alder med den eldste av småbrødrene mine, og jeg kjente at jeg fikk litt vondt i magen med tanke på at han syns det er moro å sove ute om vinteren. Det kunne raskt vært han. Fem familier har opplevd det som ikke var ment å skje, men som skjedde allikevel. Naturen tok et nært og kjært liv og viste seg som den sterkeste parten.I tillegg har det gått skred som også har tatt liv. De som gikk tapt var stort sett folk som hadde vært ute en vinternatt før, noe som bare viser at man ikke kan forutse hva som kan komme og at man må være forsiktig der ute. For mange har de siste dagene vært dager i glede over medaljer og sol og samhold i Kollen, men det er også de som har mistet sine nærmeste og hatt sine verste dager noensinne. Det er viktig å huske på dem også, og jeg håper de får en så god uke som overhode mulig og at de opplever en støtte av samme betydning som det løperne i Kollen opplevde.
Ha en fin uke folkens:)
H
onsdag 2. mars 2011
klabb og babb
Vi møter alle klabb og babb(tøys og tull) innimellom i hverdagen. Av og til er det virkelig store problemer som trenger ekstern hjelp, men stort sett er det ting vi selv kan håndtere. Men er det så ille at man ikke kan klare det selv, er det et stort sprang å søke hjelp. Ikke alle klarer det spranget, og av og til er det noen som ikke klarer det, men heller tar en lettere vei ut av gjørma. For noen år siden kjørte jeg forbi en front-mot-front ulykke på E6. Moren hadde tatt feil vei ut fra Gardermoen og kjørt mot kjøreretningen, sannsynligvis med vilje. Bildet av bilvrakene er fortsatt der i hodet mitt hver gang jeg kjører forbi der ferden endte for henne, ektemannen, svigermor og ungen pluss de i den motkommende bilen. For noen dager siden så jeg ei kvinne som løp fra politiet og ut på motorveien på tv. Dette var ikke en film, dette var ekte. Som broren min så treffende sa det: "og dette lar vi oss underholde av?" Skal lure på hva som fikk henne til å gjøre det?
Psykologen Sigmund Freud mente at sivilisasjonen hadde en ødeleggende effekt på menneskene, og kanskje hadde han rett. Både i hans tid(Wienerklassisismen) og i vår egen er fokuset på at vi skal ha en så flott fasade, selv om det som er bak og under er det skjære kaos. Hvorfor ser vi alltid opp til de som slår seg opp og fram i media? Hvorfor lar vi oss underholde av de som ikke klarte det, for eksempel dama som løp ut på motorveien? Det vi egentlig gjør, er jo teknisk sett å smiske for de sterke, og spytte og trampe på dem som ligger nede. Hvorfor er det underholdning en torsdags kveld? Hadde vi enda vært i antikken og sett gladiatorene sloss på arenaene, hadde jeg kanskje skjønt at døden var underholdning, men det er vi ikke. Vi er i 2011. Kanskje har ikke verden gjort så store framskritt allikevel?
Og når vi snakker om framskritt, kan jeg fortelle at det ikke er lett å måle slikt. Før vinterferien fikk jeg lov å prøve å vurdere ferdighetene til to elever på praksisskolen min, og de to elevene alene førte til en papirbunke jeg aldri har sett maken til hva angår enkeltprosjekter. Heldigvis hadde jeg en uke som jeg tidligere kalte vinterferie, men som heretter blir hetende studieuke. Denne uka ble pent brukt til å skrive rapporten på de to elevene. Kan ikke si hvor mye jeg gleder meg til å få 30 en gang i framtiden...
Helt fra ganske tidlig har jeg hatt sansen for tegneserier, og Pondus er en av de store favorittene mine. Når vi snakker om framskritt og slikt har Pondus' sønn Påsan en god replikk på lager. Kameraten hans sier noe à la "Tenk hvor kult det ville vært å reise inn i framtiden" Hvorpå Påsan svarer med "Gjør vi ikke egentlig det hele tiden?"
Psykologen Sigmund Freud mente at sivilisasjonen hadde en ødeleggende effekt på menneskene, og kanskje hadde han rett. Både i hans tid(Wienerklassisismen) og i vår egen er fokuset på at vi skal ha en så flott fasade, selv om det som er bak og under er det skjære kaos. Hvorfor ser vi alltid opp til de som slår seg opp og fram i media? Hvorfor lar vi oss underholde av de som ikke klarte det, for eksempel dama som løp ut på motorveien? Det vi egentlig gjør, er jo teknisk sett å smiske for de sterke, og spytte og trampe på dem som ligger nede. Hvorfor er det underholdning en torsdags kveld? Hadde vi enda vært i antikken og sett gladiatorene sloss på arenaene, hadde jeg kanskje skjønt at døden var underholdning, men det er vi ikke. Vi er i 2011. Kanskje har ikke verden gjort så store framskritt allikevel?
Og når vi snakker om framskritt, kan jeg fortelle at det ikke er lett å måle slikt. Før vinterferien fikk jeg lov å prøve å vurdere ferdighetene til to elever på praksisskolen min, og de to elevene alene førte til en papirbunke jeg aldri har sett maken til hva angår enkeltprosjekter. Heldigvis hadde jeg en uke som jeg tidligere kalte vinterferie, men som heretter blir hetende studieuke. Denne uka ble pent brukt til å skrive rapporten på de to elevene. Kan ikke si hvor mye jeg gleder meg til å få 30 en gang i framtiden...
Helt fra ganske tidlig har jeg hatt sansen for tegneserier, og Pondus er en av de store favorittene mine. Når vi snakker om framskritt og slikt har Pondus' sønn Påsan en god replikk på lager. Kameraten hans sier noe à la "Tenk hvor kult det ville vært å reise inn i framtiden" Hvorpå Påsan svarer med "Gjør vi ikke egentlig det hele tiden?"
Men det skal sies at det hadde vært moro å kunne se hva som vil skje før vi kommer dit. Kanskje det ikke er nødvendig å gå i døden for å få oppmerksomhet lenger i framtiden. Kun framtiden vet, og vi får vite det når vi kommer dit. Fremtiden begynner alt i morgen, og morgendagen står klar med blanke ark og fargestifter til å farge dem med. Hvilke farger vil du bruke til å farge dem med?
fredag 11. februar 2011
Lys i enden av natta
Du verden for en travel måned det har vært i Nordafrika i Januar og denne første uka i Februar. Først går Tunisia av skaftet og kaster regjeringen sin. Der var det hele over i løpet av en uke. Og etter tre uker har Egypts befolkning klart det samme. For tre timer siden kungjorde en talsmann for regjeringen at president Hosni Mubarak går av og overlater makta til Hæren og deres ledere. Enkelte tror sikkert at ting går rett tilbake til det normale og at alt blir bedre over natta, men sånn er det nok ikke. I følge vår egen utenriksminister er det først nå kampen for demokrati virkelig begynner. Nå er kampen for å bli kvitt det gamle over. Kampen for å finne det nye er igang.
Men hvem skal lede landet? Jeg kan tenke meg at El Baradei vil være en naturlig leder for en overgangsregjering. Det virker som om han har en bred støtte i Egypt. Dessuten vil jeg tro at Det islamske brorskapet, som også har vært med i demostarsjonene og opprøret, gjerne vil ha en hånd med i styringen til å begynne med. Det viktigste er at man ikke forhaster seg og gjør dumme ting som ødelegger en langsiktig framgang. Men det skulle vel være nok av eksempler på både tapper og suksesser å ta av.
For det er merkelig hvordan historien gjentar seg selv. Det har blitt trukket linjer til Berlinmurens fall, ikke helt uten grunn. Det er snakk om å endre noe gammelt til noe nytt rent politisk, som også innebærer en oppussing av den politiske eliten. Da kan man jo også trekke linjer til både apartheids fall og kanskje helt tilbake til de(n) Franske revolusjonen(e). For begge gangene har det vært snakk om en demokratisering av samfunnet som har vært hovedmålet med andre, underliggende motivasjoner.
Legger ved et bilde tatt klokka 7 om morgen sist helg i Bærumsmarka som en billedgjøring av det hele. Vi er på vei ut av mørket og ting har potensial i seg til å bli bedre enn det var. Vi må bare ta vare på det gode vi har før vi tar mer godt.
Ha en fin helg:)
Men hvem skal lede landet? Jeg kan tenke meg at El Baradei vil være en naturlig leder for en overgangsregjering. Det virker som om han har en bred støtte i Egypt. Dessuten vil jeg tro at Det islamske brorskapet, som også har vært med i demostarsjonene og opprøret, gjerne vil ha en hånd med i styringen til å begynne med. Det viktigste er at man ikke forhaster seg og gjør dumme ting som ødelegger en langsiktig framgang. Men det skulle vel være nok av eksempler på både tapper og suksesser å ta av.
For det er merkelig hvordan historien gjentar seg selv. Det har blitt trukket linjer til Berlinmurens fall, ikke helt uten grunn. Det er snakk om å endre noe gammelt til noe nytt rent politisk, som også innebærer en oppussing av den politiske eliten. Da kan man jo også trekke linjer til både apartheids fall og kanskje helt tilbake til de(n) Franske revolusjonen(e). For begge gangene har det vært snakk om en demokratisering av samfunnet som har vært hovedmålet med andre, underliggende motivasjoner.
Ha en fin helg:)
onsdag 26. januar 2011
Tro i krig og fred
I dag har jeg egentlig mye å gjøre hva angår skoleprosjekter etc, men synes allikevel at jeg kan tillate meg å stoppe opp litt og tenke litt akkurat i dag. For i dag er det ti år siden Benjamin Hermansen ble drept på Holmlia i Oslo. Han rakk bare å bli seksten år gammel. Drapet var rasistisk motivert, og samtlige av de tiltalte i saken ble dømt. Drapet vagte stor oppstandelse, både i media og på gata, og mange fakkeltog ble arrangert. I et av togene, det i Oslo, var det hele 40 000 deltakere i følge Aftenpostens nettutgave.
Bildet er hentet fra Aftenposten.no Jeg synes det er et godt tegn at så mange tok avstand fra det, og at det engasjerte så mange. Særlig med tanke på at vi stadig hører mer og mer om rastistiske holdninger i Europa, og også i Norge. Det er ikke lengre siden enn i fjor høst at det foregikk en del skummelt i Sverige også, noe som viser at vi aldri kan vinne krigen helt, men vi kan fortsette å kjempe imot slike holdninger. Bare det at noen sier imot dem, er et bidrag, og om mange nok står imot, slik det ble gjort etter drapet på Benjamin, vil de som ødelegger f ellesskapet her på jorda aldri vinne. Dessuten tar de feil. Det er faktisk ikke vi med europeisk avstamning som er den reneste rasen. Forskning viser at alle menneskeslag i verden, bortsett fra de av AFRIKANSK opprinnelse, har en andel av Neandertalermenneske i seg. Det visste man ikke på 20- og 30-tallet, og jeg tviler også på at de som har meninger om at andre folkeslag er mindreverdige heller ikke vet det.
Men hva med motsatt rasisme? Her i Norge har vi vært vant med at det er oss bleikfjes som er rasistiske. Men hva om det er motsatte holdninger også? at folk med litt mer farge i huden mener at de er best? De som har aller mest farge på kroppen kan jo faktisk banke i bordet med at de ikke har neandertalerblod i kroppen, men har rett til det? Kanskje mener de det fordi vi mener det samme om oss? Eller som Katie Melua synger i sangen "Spider's web", if a black man is raceist, is it okay, if a white man's racism made him that way? Det er et tankekors.
Det er ikke bare hudfargen det går på bestandig, heller. Stadig oftere og stadig yngre folk hører jeg bruke "jøde" som et skjellsord. "Jævla jøde" er noe som ofte går igjen. Når jeg konfronterer de som sier det, er unnskyldingen alltid den samme: "det er jo bare noe man sier". Jeg må si at jeg blir opprørt, for veien derfra til rasist er særdeles kort.
Religioner spottes, fremmes som den beste, markedsføres og svertes. Så hva skal man tro på? De går jo alle til krig mot hverandre og hevder de har gud på sin side. At de gjør det på hans befaling. Men har de rett?
Jeg tror at det ikke er så viktig HVA man tror på, bare man har noe å tro på når ting blir for hardt for en. Om det så er en gud eller en god skjebne eller hva det måtte være, så er ikke det så viktig, bare man tror på noe godt som forener menneskene rundt en, uavhengig av utseende og tro, så er det det viktigste.
Lenge leve troen, håpet og kjærligheten blandt menneskene.
søndag 23. januar 2011
Ord og tall blir musikk
Heisann, nå har det visst gått et par uker siden sist. Kanskje på tide å kikke innom igjen.
Denne uka her har vært en av de virkelig gode. Etter marerittuka med halv seks som revelje var det ganske komfortabelt å bli liggende helt til halv 8 hver morgen. De to første dagene den uka her hadde vi om den første leseopplæringen. Særdeles spennende, og som ordtaket sier, man lærer så lenge man lever/har elever. Var en del ting der man ikke er klar over i det daglige som man må være obs på når man lærer bort. Og nå blir det nok litt lettere å henge med i norsktimen, for nå får vi noe vi faktisk kan bruke direkte i undervisningen. Utrolig motiverende etter en tung høst med stort sett bare grammatikk på et nivå som en svært liten andel av våre egne elever kommer til å komme utfor.
De resterende dagene har også vært artige. Da har det vært matte. Men hva har en melkekartong med pålimt papir med matteundervisning på en høyskole å gjøre? Jo, det skal jeg si deg. Temaet for den uka her var brøk, og melkekartonger er fine til å vise brøker som mengde.
En taustump er kjekk til å vise brøk som lengde og en gjeng kosebamser viser antall. Som en mattelærer jeg var på kurs med i høstferien sa det: "Egentlig er alt rundt oss brøker". Ja, ja. Er nå ikke helt sikker på om jeg støtter ham der, men det er nå så.
Nå på vårparten, som resten av året, er det ting som kommer om igjen og om igjen. Mange av de tingene er ikke oppe i de store mediene heller, men en ting som faktisk er like fremtredende hvert år er MGP/ESC. Melodi Grand Prix. Nrks bidrag til den europeiske konkurransen. Men hvem er det egentlig som bestemmer hvem som skal være med og hvem som skal skrive sangene? Og hvilke kriterier bedømmer de utfra? Skulle vært moro å visst. Jeg husker jeg så på da Rybak vant i Oslo Spektrum for to år siden. Var nesten ikke moro å se på, for han utklasset alt og alle. Og det samme gjorde han i Moskva. Ingen hadde sjangs på å slå'n. Låta var jo bra den, og den er av den typen som lett fester seg på hjernen og blir værende der til du blir klin gæern. Men i lengden er den litt slitsom, og før eller siden måtte den jo komme ned fra hitlistene, den også.
Forhåpningene var skyhøye da vi skulle arrangere hele sulamitten på hjemmebane i fjor. Ville vi vinne igjen? Dessverre ble det en flopp, og regnskapet og hvem som skulle betale hva ble diskutert ganske heftig. I tillegg hoppet det en gæern spanjol kjent som Jimmy Jump opp på scena midt under selve finalen. Veldig festlig, gitt...
Det var Tyskland som stakk av seieren og skal arrangere sirkuset i år, men på et tidspunktet viste det seg at det ikke var en av deltakerne, men pauseunderholdningen det ble søkt mest på på internettet. Pauseinnslaget var det Madcon som stod for med et filma dansenummer i diverse byer rundtom i Europa. Skarp idè etter det bassengopplegget som var i Moskva i 2009, og for en konge sang. Jeg hørte vel den tyske vinnersangen en gang tror jeg, men "Glow", som pausesangen het, har surra og gått i hodet mitt med jevne mellomrom siden i fjor.
Som nevnt tidligre koster et arrangement som dette ikke en ubetydelig sum for produsentene, NRK og Dinamo Story, som har vært med de siste årene. Nrk får mye av penga sine fra tvlisensen som vi betaler hvert år. Da det ble klart at vi ville få ansvar for det internasjonale arrangementet i tillegg til det norske, ble det så vidt jeg husker snakket litt i media om å heve tvlisensen for å sørge for å få endene til å møtes. Håper virkelig ikke det ble noe av, men samtidig hater jeg å få reklamepauser akkurat der i filmen hvor det mest spennende skjer, som på f.eks. tv3 eller andre lisensfrie kanaler. Så da er det jo bare å punge ut.
Hva det koster i kroner og ører er så sin sak. Men hva sitter man igjen med etterpå? Rent kulturelt? Er MGP virkelig noe som burde fortsettes med? Er dette noe som kan være en inspirasjon til å drive med sang/musikk/dans istedet for å drive rundt og gjøre ingenting? Jeg tenker litt på slikt fordi jeg, i øyeblikket som turleder, og i fremtiden som lærer, har kontakt med barn som kan påvirkes til å lage seg et liv et annet sted enn på gata. Men skal de få til det, må vi som er voksne, også de voksne i media, være gode idoler for ungene.
Når det gjelder MGP, er jeg i utgangspunktet positiv, alternativene tatt i betraktning. Som nevnt i tidligre innlegg har jeg ikke mye til overs for realityprogrammer, 71 grader nord inkludert. Nå tror jeg ikke at Nrk ville finne på å lage noe sånt, men man vet jo aldri. Men så var det dette med sceneantrekk, da. Der har det vært mye pepper i mange år, sikkert helt fra starten. Særlig har flere av kvinnene stadig blitt skjelt ut for å ha for lite klær eller for utfordrende klær på seg mens de opptrer. Sexfiksering er noe som går igjen til den store gullmedalje hvert år. Og da kan man jo starte å diskutere om deltakerne er gode rollemodeller for barn av sine respektive kjønn, for også gutta får litt pepper for antrekkene sine med jevne mellomrom. Bør MGP fortsette? Tja... time vil show, som Rudolf Blodstrupmoen sa det. I mellomtiden kan vi jo diskutere det litt på diverse blogger. Vi snx :)
Denne uka her har vært en av de virkelig gode. Etter marerittuka med halv seks som revelje var det ganske komfortabelt å bli liggende helt til halv 8 hver morgen. De to første dagene den uka her hadde vi om den første leseopplæringen. Særdeles spennende, og som ordtaket sier, man lærer så lenge man lever/har elever. Var en del ting der man ikke er klar over i det daglige som man må være obs på når man lærer bort. Og nå blir det nok litt lettere å henge med i norsktimen, for nå får vi noe vi faktisk kan bruke direkte i undervisningen. Utrolig motiverende etter en tung høst med stort sett bare grammatikk på et nivå som en svært liten andel av våre egne elever kommer til å komme utfor.
En taustump er kjekk til å vise brøk som lengde og en gjeng kosebamser viser antall. Som en mattelærer jeg var på kurs med i høstferien sa det: "Egentlig er alt rundt oss brøker". Ja, ja. Er nå ikke helt sikker på om jeg støtter ham der, men det er nå så.
Nå på vårparten, som resten av året, er det ting som kommer om igjen og om igjen. Mange av de tingene er ikke oppe i de store mediene heller, men en ting som faktisk er like fremtredende hvert år er MGP/ESC. Melodi Grand Prix. Nrks bidrag til den europeiske konkurransen. Men hvem er det egentlig som bestemmer hvem som skal være med og hvem som skal skrive sangene? Og hvilke kriterier bedømmer de utfra? Skulle vært moro å visst. Jeg husker jeg så på da Rybak vant i Oslo Spektrum for to år siden. Var nesten ikke moro å se på, for han utklasset alt og alle. Og det samme gjorde han i Moskva. Ingen hadde sjangs på å slå'n. Låta var jo bra den, og den er av den typen som lett fester seg på hjernen og blir værende der til du blir klin gæern. Men i lengden er den litt slitsom, og før eller siden måtte den jo komme ned fra hitlistene, den også.
Forhåpningene var skyhøye da vi skulle arrangere hele sulamitten på hjemmebane i fjor. Ville vi vinne igjen? Dessverre ble det en flopp, og regnskapet og hvem som skulle betale hva ble diskutert ganske heftig. I tillegg hoppet det en gæern spanjol kjent som Jimmy Jump opp på scena midt under selve finalen. Veldig festlig, gitt...
Det var Tyskland som stakk av seieren og skal arrangere sirkuset i år, men på et tidspunktet viste det seg at det ikke var en av deltakerne, men pauseunderholdningen det ble søkt mest på på internettet. Pauseinnslaget var det Madcon som stod for med et filma dansenummer i diverse byer rundtom i Europa. Skarp idè etter det bassengopplegget som var i Moskva i 2009, og for en konge sang. Jeg hørte vel den tyske vinnersangen en gang tror jeg, men "Glow", som pausesangen het, har surra og gått i hodet mitt med jevne mellomrom siden i fjor.
Som nevnt tidligre koster et arrangement som dette ikke en ubetydelig sum for produsentene, NRK og Dinamo Story, som har vært med de siste årene. Nrk får mye av penga sine fra tvlisensen som vi betaler hvert år. Da det ble klart at vi ville få ansvar for det internasjonale arrangementet i tillegg til det norske, ble det så vidt jeg husker snakket litt i media om å heve tvlisensen for å sørge for å få endene til å møtes. Håper virkelig ikke det ble noe av, men samtidig hater jeg å få reklamepauser akkurat der i filmen hvor det mest spennende skjer, som på f.eks. tv3 eller andre lisensfrie kanaler. Så da er det jo bare å punge ut.
Hva det koster i kroner og ører er så sin sak. Men hva sitter man igjen med etterpå? Rent kulturelt? Er MGP virkelig noe som burde fortsettes med? Er dette noe som kan være en inspirasjon til å drive med sang/musikk/dans istedet for å drive rundt og gjøre ingenting? Jeg tenker litt på slikt fordi jeg, i øyeblikket som turleder, og i fremtiden som lærer, har kontakt med barn som kan påvirkes til å lage seg et liv et annet sted enn på gata. Men skal de få til det, må vi som er voksne, også de voksne i media, være gode idoler for ungene.
Når det gjelder MGP, er jeg i utgangspunktet positiv, alternativene tatt i betraktning. Som nevnt i tidligre innlegg har jeg ikke mye til overs for realityprogrammer, 71 grader nord inkludert. Nå tror jeg ikke at Nrk ville finne på å lage noe sånt, men man vet jo aldri. Men så var det dette med sceneantrekk, da. Der har det vært mye pepper i mange år, sikkert helt fra starten. Særlig har flere av kvinnene stadig blitt skjelt ut for å ha for lite klær eller for utfordrende klær på seg mens de opptrer. Sexfiksering er noe som går igjen til den store gullmedalje hvert år. Og da kan man jo starte å diskutere om deltakerne er gode rollemodeller for barn av sine respektive kjønn, for også gutta får litt pepper for antrekkene sine med jevne mellomrom. Bør MGP fortsette? Tja... time vil show, som Rudolf Blodstrupmoen sa det. I mellomtiden kan vi jo diskutere det litt på diverse blogger. Vi snx :)
søndag 9. januar 2011
Reality kicks in
Etter å ha vært hjemme i ferien, var det fort tilbake til virkeligheten forrige helg. Og for en pangstart det var. Det å gå fra å stå opp ti-halv elleve til å stå opp halv seks for å rekke et tog er litt av en overgang, særlig med tanke på at det vanligvis holder med sju-halv åtte også i hverdagen. Sånt går ikke uten bivirkninger, og det å sitte og sove i timen er ikke helt unaturlig lengre.
I løpet av gårsdagen og natta kom det en del snø, og nå ser det mer eller mindre ut som om halve Hardangerviddas samlede snømengde har landet langs vestkysten av Ytre Oslofjord. Og det som kom nå de siste to dagene har i tillegg vært relativt blaut og tung snø. Altså er det ikke så lett å flytte på dette stoffet heller. Ikke at jeg ikke har flytta på tung snø før, men da hadde jeg ihvertfall en stor en som man skyver foran seg, ikke bare en spade. Vel, jeg rakk ihvertfall å få måka vekk det verste før det begynte å regne. For det skjedde også i dag.
Reality er ikke bare virkelighet, det er mye annet også. Særlig på tv. Akkurat nå er det dobbelepisode av Ungkaren 20 vs. 40 som er på skjermen i naborommet. Kall meg gjerne hva som måtte være, men jeg ser ikke helt realiteten i reality. En dynge jenter(ikke alle like skarpe) skal kjempe om å kapre en manns(heller ikke han helt skarp) hjerte. En etter en sendes de gråtende hjem, etter stadig mer intime scener. Samtidig blir det stadig mer og mer baksnakking og intrigemekking jentene imellom. Ser ikke helt logikken og realiteten der. Mulig andre ser noe jeg ikke ser?
Vel, nå er det bare å ta fatt på lesinga igjen og håpe at dette halvåret går bedre enn det forrige. For hverdagen og virkeligheten har slått inn igjen. Eller som Kurt synger: Reality kicks in. Ha en fin uke, folkens.
I løpet av gårsdagen og natta kom det en del snø, og nå ser det mer eller mindre ut som om halve Hardangerviddas samlede snømengde har landet langs vestkysten av Ytre Oslofjord. Og det som kom nå de siste to dagene har i tillegg vært relativt blaut og tung snø. Altså er det ikke så lett å flytte på dette stoffet heller. Ikke at jeg ikke har flytta på tung snø før, men da hadde jeg ihvertfall en stor en som man skyver foran seg, ikke bare en spade. Vel, jeg rakk ihvertfall å få måka vekk det verste før det begynte å regne. For det skjedde også i dag.
Reality er ikke bare virkelighet, det er mye annet også. Særlig på tv. Akkurat nå er det dobbelepisode av Ungkaren 20 vs. 40 som er på skjermen i naborommet. Kall meg gjerne hva som måtte være, men jeg ser ikke helt realiteten i reality. En dynge jenter(ikke alle like skarpe) skal kjempe om å kapre en manns(heller ikke han helt skarp) hjerte. En etter en sendes de gråtende hjem, etter stadig mer intime scener. Samtidig blir det stadig mer og mer baksnakking og intrigemekking jentene imellom. Ser ikke helt logikken og realiteten der. Mulig andre ser noe jeg ikke ser?
Vel, nå er det bare å ta fatt på lesinga igjen og håpe at dette halvåret går bedre enn det forrige. For hverdagen og virkeligheten har slått inn igjen. Eller som Kurt synger: Reality kicks in. Ha en fin uke, folkens.
Abonner på:
Innlegg (Atom)