Håp - en illusjon?

Til en forandring var det positive nyheter som var på nyhetene i morges. Det som opptok media i dag var nemlig bryllupet i Storbritannia. Hva er det med sånne anledninger som får de store tv-selskapene til å bruke hundre tusenvis av kroner på noen dagers sendinger? Hva er det som gjør at flere tusen tilskuere stanger mot sperringene langs ruta som bilene til de heldige inviterte kjører, bare for å få et halvt sekunds glimt av en person i en bil eller hestevogn?
Det mest iøyefallende er all pompen og prakten. Soldater i uniformer fulle av medaljer og ordner, kvinner i nydlige kjoler og merklige hatter og prester i kapper og enda rarere hatter. Gammeldags musikk og mer moderne, gitt av de som ansees som de beste til enhver tid.
Men det er noe annet som gjelder mange av de konglige bryllupene av nyere dato. De norske for en del år tilbake er også prakteksempler på det jeg vil fram til. Nemlig at kongefamiliene har blitt nærmere knyttet til folket. Mange av de konglige som gifter seg, gifter seg ikke lengre med andre konglige fra andre land, men med ikke-adlige fra deres eget samfunn. Mange av oss har vel en eller flere ganger ønsket at vi kunne vært en prins eller prinsesse da vi enda var barn. For noen ganske få blir den drømmen virkelig. Det er bare at de ikke nødvendigvis husker drømmen når det skjer.
Så hva har dette å si for oss på gata? Det som er interessant, er at vi de siste månedene har fått et større dypdykk inn i personen Kate Middleton. Det ble sagt at hun ble mobbet som ung. Hvilken betydning har det å si for de som får høre om det i media? Det kan ha all verden å si. Det viser at en som blir presset ned, fortsatt kan reise seg høyere enn de som presser nedover, om han eller hun bare står i mot presset. Det er dessverre ikke uvanlig at det blir mobbet i samfunnet. Tvert om er det ganske vanlig. Men historier om fremstående personer i samfunnet som har kjempet seg vei fram i lyset gir de som ikke tror en mulighet til å tro at det umulige er mulig. Veit det høres klisjè ut, men det er slik jeg ser det. Det gir håp for mange, fordi de ser at det nytter å stå imot, selv når de har det som verst.
Man kan si at jeg er en som liker virkelighetsflukter. Liker det å drømme meg vekk. En annen prominent karakter som sikkert har gitt mange flere enn meg til å ta slike virkelighetsflukter, er karakteren James Bond. Med et arsenal av fantastiske våpen og redskaper pluss minst ei knallfin dame på begge sider av konflikten i episoden drar han ut på livsfarlige eventyr. Hvilken betydning har en karakter som Bond for en vanlig gutt eller mann? Hvorfor ser man opp til ham? Er det damene? spenningen? våpnene? Sannsynligvis er det nok alle tre pluss litt til. JB er en sterk karakter som går gjennom mye for å fullføre oppdraget sitt og få den premien som venter ham. Noen som kan gi ham noe han mangler. Glem de han lå med underveis. De var bare for å klare å fortsette. Den som kommer på slutten, er den som ikke bare gir sexen, men også en varme og nærhet han har manglet oppgjennom oppveksten og er desperat etter. Vi liker han fordi han er sterk nok til å ikke gi opp, selv om det ser mørkt ut. Men så har han nok mer muskler og en glattere tunge enn mange av oss vanlige kan hevde å ha. Det er en annen grunn til at vi ser opp til han. Han er noe vi andre bare kan prøve å strekke oss etter. Ikke noe vi kan bli.
Så hva skal til for at vi skal håpe på framgang? Vi må ha en grunn til å tro på det. Vi trenger en bekreftelse på at det er mulig å håpe. Historier som livene til Mette-Marit og Kate pluss fantasiene som ble til James Bond gir oss en mulighet til å tro at det umulige er mulig og at det er lov å håpe. Men uten sånne og bekreftelser på hva vi gjør fra de rundt oss, er håp bare en illusjon.
Slenger på et par bilder fra påskeferien. Den ble tilbrakt på Finse.

Hei så lenge til neste gang.  

våren

Og så var endelig våren her. Varmt har det blitt, snøen er borte og nesten alt virker som det er fryd og gammen. Nesten. Siden sist jeg skrev har det skjedd kolossale ting rundt i verden. Mange japanske familier ble sterkt reduserte eller utslettet under tsunamien som rammet dem. Og det ødelagte atomkraftverket i Fukushima henger fortsatt over samfunnet som en svart skygge. Samtidig går liv tapt andre steder i verden fordi vi krangler om politikk. I libya har motstanderne til Gadaffi kjempet, selv om de er langt underlegne Gadaffis stridsvåpen og leiesoldater. Selv om de får luftstøtte fra NATO nå, kan det tenkes at hjelpen kom for sent. Interessant at også Sverige er med, ettersom dette er første gang på flere tiår at de har gått aktivt inn i en konflikt. Det skjer visst et og annet i Elfenbenskysten også, og der er FN-styrker i sving for å styrte diktatoren. Rart hvordan FN, som egentlig ikke har mandat til å gå inn i en intern konflikt plutselig bidrar allikevel.

Man kan si at for mange av oss er verden slik som dette. Sol fra nesten skyfri himmel, men med noen få, tynne skyer. Vi har det stort sett bra, men vi har noen bitte små problemer sammenlignet med det som er ute i den store verden.
Det er som kjent vår nå, og jeg skjønner ikke hvordan det har seg, men jeg kan gå hele vintern nesten uten å være syk. Men i det våren kommer og snøen forsvinner, da kan jeg garantere at jeg blir liggende flatt ut ihvertfall en gang. Denne våren har jeg klart to, dette er andre helga på rad. Håper det holder nå.
Vi nærmer oss midten av april, og da er det klart for noe av det mest særnorske som fins. nemlig russen. Jeg var russ i fjor og det var mange morsomme opplevelser, med konsertene på Landstreffet på Lillehammer og natt til 17. Mai som høydepunktene. Vi var så heldige at vi hadde et område langt vekk fra bebyggelse hvor vi kunne ha festene våre, derfor ble det også bemerket at vi hadde vært svært stille til russ å være.
Russeknutene er en artig sak, men hvilken funksjon har de? Jeg vil tro de er til for å motivere oss til å teste våre egne grenser for hva vi tør å gjøre. Den mest utfordrende knuta jeg tok, var nok å bade før første mai. Ingen stor sak, men for en som ikke akkurat er noen badeengel var det allikevel litt av en utfordring. Det er selvsagt enkelte som er av den litt mer utfordrende og kanskje direkte slemme typen, men av de mer morsomme var vel "sitte under pulten en skoletime" den artigste. Ettersom hele klassen gjorde det samtidig fikk vi til og med med oss læreren vår på det samme. Da fikk vi også en praktisk tilnærming til Buddhismen.
Men det er et år siden alt. Rart å tenke på. Blir moro å se om russen her er noe det samme som var hjemme? Nå går ihvertfall våren til skole, skole og skole. Og med våren kommer eksamener. Blir skummelt med tanke på at jeg såvidt redda skinnet til jul.  Bare å brette opp ermene her.
Slenger på et par bilder til jeg tok tidligre i dag.