klabb og babb

Vi møter alle klabb og babb(tøys og tull) innimellom i hverdagen. Av og til er det virkelig store problemer som trenger ekstern hjelp, men stort sett er det ting vi selv kan håndtere. Men er det så ille at man ikke kan klare det selv, er det et stort sprang å søke hjelp. Ikke alle klarer det spranget, og av og til er det noen som ikke klarer det, men heller tar en lettere vei ut av gjørma. For noen år siden kjørte jeg forbi en front-mot-front ulykke på E6. Moren hadde tatt feil vei ut fra Gardermoen og kjørt mot kjøreretningen, sannsynligvis med vilje. Bildet av bilvrakene er fortsatt der i hodet mitt hver gang jeg kjører forbi der ferden endte for henne, ektemannen, svigermor og ungen pluss de i den motkommende bilen. For noen dager siden så jeg ei kvinne som løp fra politiet og ut på motorveien på tv. Dette var ikke en film, dette var ekte. Som broren min så treffende sa det: "og dette lar vi oss underholde av?"  Skal lure på hva som fikk henne til å gjøre det?

Psykologen Sigmund Freud mente at sivilisasjonen hadde en ødeleggende effekt på menneskene, og kanskje hadde han rett. Både i hans tid(Wienerklassisismen) og i vår egen er fokuset på at vi skal ha en så flott fasade, selv om det som er bak og under er det skjære kaos. Hvorfor ser vi alltid opp til de som slår seg opp og fram i media? Hvorfor lar vi oss underholde av de som ikke klarte det, for eksempel dama som løp ut på motorveien? Det vi egentlig gjør, er jo teknisk sett å smiske for de sterke, og spytte og trampe på dem som ligger nede. Hvorfor er det underholdning en torsdags kveld? Hadde vi enda vært i antikken og sett gladiatorene sloss på arenaene, hadde jeg kanskje skjønt at døden var underholdning, men det er vi ikke. Vi er i 2011. Kanskje har ikke verden gjort så store framskritt allikevel?
Og når vi snakker om framskritt, kan jeg fortelle at det ikke er lett å måle slikt. Før vinterferien fikk jeg lov å prøve å vurdere ferdighetene til to elever på praksisskolen min, og de to elevene alene førte til en papirbunke jeg aldri har sett maken til hva angår enkeltprosjekter. Heldigvis hadde jeg en uke som jeg tidligere kalte vinterferie, men som heretter blir hetende studieuke. Denne uka ble pent brukt til å skrive rapporten på de to elevene. Kan ikke si hvor mye jeg gleder meg til å få 30 en gang i framtiden...
Helt fra ganske tidlig har jeg hatt sansen for tegneserier, og Pondus er en av de store favorittene mine. Når vi snakker om framskritt og slikt har Pondus' sønn Påsan en god replikk på lager. Kameraten hans sier noe à la "Tenk hvor kult det ville vært å reise inn i framtiden" Hvorpå Påsan svarer med "Gjør vi ikke egentlig det hele tiden?"

Men det skal sies at det hadde vært moro å kunne se hva som vil skje før vi kommer dit. Kanskje det ikke er nødvendig å gå i døden for å få oppmerksomhet lenger i framtiden. Kun framtiden vet, og vi får vite det når vi kommer dit. Fremtiden begynner alt i morgen, og morgendagen står klar med blanke ark og fargestifter til å farge dem med. Hvilke farger vil du bruke til å farge dem med?