Nå var det visst en stund siden sist jeg hadde skrevet noe her, gitt. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive litt forrige helg, men det fikk jeg altså ikke gjort. Og verden står som vanlig ikke og venter på de som henger etter, så da har man jo noe reflektere over denne gangen også.
Det første som man kan diskutere noe om, er jo Nobelprisen. Det ser ikke ut som om jeg har tenkt høyt om den enda. At de valgte en fyr som sitter bura inne er jo i utgangspunktet litt rart, men, som mesterdetektiven Poirot sa, "It is not the first time". Aung Saan Suu Kuy hadde heller ikke store friheten da hun vant Nobelprisen. Lech Walesa, Nelson Mandela og den 14. Dalai Lama var også svært kontroversielle vinnere. Og det tror jeg den skal være. Prisen skal brukes for å bringe fred, men det står ikke hvor lang tid man har. En del steder kan situasjonen kanskje bli verre en stund før det til slutt blir bedre, og sånn kan det gå, men bidrar prisen til å vekke oppmerksomhet rundt en situasjon som verden bør gjøre noe med, så har den gjort jobben sin.
Lederen for Nobelkomiteen, Thorbjørn Jagland sa under prisutdelingen at den tomme stolen hvor vinneren vanligvis sitter bare symbolerer enda sterkere hvor viktig prisen var. Sett at den informasjonen som kom fra media er rett, må jeg si meg enig. Enhver diktator undertrykker folket fordi de frykter fiendene sine. Finn en en fare og knus den. Gitt at den informasjonen som jeg har sett er korrekt, vil jeg nesten definere Kina som et kommunistisk diktatur, og at demokratiforkjempere er en fare for styresettet der er ingen overraskelse. Samtidig er det veldig farlig å blande politikk og kultur, og siden vi har et kommuniststyre blandet med et samfunn som tidligre har vært svært hierarkisk, er det bare naturlig at det er lite rom for kritikk fra grasrota.
Det er bare naturlig at kineserne ikke deltok på sermonien og at de ga represalier til regjeringen da utfallet av årets utdeling var klart. At de kom opp med en egen prisutdeling er bare tullete. Men at de blander inn andre nasjoner også synes jeg strengt tatt er å ta i litt vel kraftig. At en del nasjoner med liknende politisk hverdag sannsynligvis ville takket nei uansett er bare naturlig, men den kinesiske ambassaden og deres overordnede har så vidt jeg kan skjønne ikke noe med hvilke tilstelninger de andre landenes ambassader deltar på. Samtidig er det svært hyggelig at mange sa seg enig i påstandene til Nobelkomiteen. Skarpest ut var så vidt jeg har sett, ikke uventet, USA, som sendte en støtteerklæring fra kongressen. En av de folkevalgte sa til og med at man alt for lenge har tatt litt for mykt på Kinas brudd på menneskerettighetene. Alt er billigre å produsere i kina, og derfor utfases mye dit. Men se det slik: Hvis det skulle vise seg at norske selskaper ikke lengre får lov til å etablere seg i Kina, kanskje det ville vært rom for å etablere bedriftene i Norge i stedet? Det vil kanskje være litt dyrere, men det må da være et mål å kunne skape arbeidsplasser for norske borgere pluss de som har kommet utenfra for å hjelpe oss men ikke finner noe å hjelpe til med? Sånn sett er det kanskje en fordel om Kina ikke lot flere norske selskaper etablere seg hos dem?

Politiske styreformer er en ting man krangler om flere steder i dag, men jeg trodde egentlig vi var ferdig med rasisme basert på seksuell legning her i Nordvestre hjørnet av verden. Den gang ei. Mye flott kan og har blitt sagt om USA, men fram til nå har de vært lettere rasistiske mot homofile, særlig i forsvaret. Det er ikke lengre siden enn tidligre denne uka at reglen om "Don't ask, don't tell" ble slettet offisielt. Vil nok ta litt tid før den offisielle friheten gror inn og blir akseptert hos en del av de som alt er inne i tjenesten. Det er litt rart at de hadde det sånn fram til nå, når man tenker på at Sparta(?) faktisk foretrakk homofile soldater i sine rekker siden de ville kjempe hardere for "sine kjære" medsoldater og derfor øke kampmoralen i hæren betraktlig.

Nei, nå ble det mye surt og kritisk her. Svært upedagogisk, hvor oppskriften kan være 2:1. 2 positive ting for hver ting som kan forbedres når det kommer til skriving. Midt under det som kalles eksamenslesing har det vært godt å kunne ha et fast avbrekk fra lesingen med håndball-EM. Og for et EM det har vært for håndballjentene. Fikk ikke sett den første av Norge-Sverige og Norge-Nederland, men de jeg så viste Norge seg som ovelegne et hvert lag. 10,15 og 20 måls ledelse var noe som gikk igjen hele tiden. At søta syster fikk huka oss første kampen er ikke så viktig. I dag, og særlig i 2. omgang fikk de virkelig smake alt de norske elitejentene hadde å gi. En spennende kamp å se fra sofaen.
For oss som i løpet av den siste uka har gitt det vi kan på våre eksamner står det nå ferie i kalenderen vår, og så utrolig godt det er å ikke sitte og ha dårlig samvittighet for at man ikke leser. Da er det snart på tide å gjøre som Viggo i Vazelina Bilopphøggers, dra hjematt til jul sammen med gudene veit hvor mange andre. Noen reiser kanskje hjem til ferie for første gang, andre har gjort samme tradisjonen mange ganger allerede. Uansett er de neste ukene en tid hvor man setter seg ned og slapper av, og det gjør også Steps on the track. God jul alle sammen, en trygg nyttårsaften og et godt nytt år "from all of us, to all of you".

Lykke

Som dere sikkert er klar over, så er vi inne i den mørkeste delen av året. Samtidig er forventningene til det som kommer om under tre uker høyere enn noe annet i løpet av året, og noe av det som samtidig dreper aller flest i denne delen av året. Det er mange som ikke får oppfylt sine ønsker om en lykkelig jul, selv om lykkelig ikke nødvendigvis behøver å bety rik. For det skal ikke så mye til.
For dem som har det tungt med ensomheten kan det faktisk holde med en form for bekreftelse av at man ikke er fullt så alene likevel. Noe å klynge seg fast i, noe som kan få dem til å komme seg videre. Hva kan man lage en bekreftelse av? Vel, det kommer kanskje litt an på tilfellet. Fikk et kort her om dagen som var formet som et hjerte, fylt med personlige hilsner fra medstudentene mine sammen med litt godteri. Jeg kan ikke huske sist jeg gråt fordi jeg var glad, men det skulle jomen ikke mer til. For de som er ensomme kan lykke være å ha tilhørighet et sted.
I går kveld var det fokus på de som ikke bare trenger et kort og en gave, men også medisiner og lignende. Tv2 hadde artistgalla for Leger uten grenser i går kveld, med mange konge artister som viste hva de var best på. Samtidig var det gripende å se alle reportasjene fra stedene Leger uten grenser jobber. Beretningene var mange om ulykkelige skjebner, men også mange ulykkelige som ble lykkelige(re) etter behandlingen. Men det er så forbaska mange der ute som jobber med detta. Hvem i all verden skal man støtte? Leger uten grenser er en av de største som er med. Norad er ute og jobber. Flyktingehjelpen er der. FN jobber hardt ute i felten.
Det er ikke så lett å velge mellom alle de gode "tilbudene". Mens jeg satt der og så på fikk jeg virkelig dårlig samvittighet. Jeg skulle så gjerne ha hjulpet selv. Men det er jomen ikke så lett når en ikke eier nåla i veggen selv. Hadde jeg vunnet de 34 millionene som gikk som førstepremie i Lotto forrige helg, håper jeg at jeg hadde hatt vett nok til å gi bort mesteparten til veldedighet. Hvilket minner meg om en gjeng multimilliardærer i USA som gikk sammen om å gi bort halvparten av formuene sine, som tilsammen tilsvarte flere ganger et nasjonalbudsjettet for et afrikansk land. Ikke verst. Tenk hvor mange folk de gjør lykkelige med halvparten av formuene sine. kanskje har kaksene det vondt med seg selv og får litt terapi ved å se at pengene går til investeringer i liv? Sånn sett kan man jo si at de får dobbelt utbytte av pengene sine, eller 2 for 1 som reklamene sier. Ingen dårlig investering.
Det er advendt, sammenkomstens høytid i vinteren. Kanskje jeg kan gjøre noen andre like lykkelig som jeg selv er om dagen? Kanskje du kan? Det skal ikke så mye til, noe ikke alle husker sånn som vi fyker rundt som gærne høner om dagen.  God uke folkens.