Det er mulig at jeg er litt på etterskudd med dette innlegget, denne skulle nemlig publiseres i forrige uke. Det ble det imidlertid ikke tid til, siden det foregikk en del på alle kanter.
Anledningen for dette innlegget er likvideringen av Osama Bin Laden. Det er blitt sagt en god del om den episoden og særlig i den vestlige verden har dette blitt feiret med brask og bram. Men samtidig er det en organisasjon som savner en leder, og en familie som savner et medlem. Jeg husker ikke hvem som sa det, men den hadde helt rett da det ble sagt at uansett hvor ond man er, så er det stort sett alltid er noen som er glad i deg.

Eller....? Er det sant? Vi hører jo stadig om familier som rakner helt pga. interne krangler og stridigheter.  Og hva er vel ikke bedre underholdning en fredagskveld enn en real krangel, slåsskamp eller intrige på tv?
Og hva med disse som sitter på gata med et beger i handa i diverse byer. Er det noen som tenker på dem og er glad i dem? Har alle de som sitter der noen som bryr seg om akkurat han/henne?
Det er litt av et tankekors.
Ser også i nettavisene at den berømte Alvdalsaken er i retten igjen, og vil ikke kommentere den videre enn at jeg stiller meg spørsmålet: Hva slags kjærlighet er det?
Det bildet her fant jeg på denne linken: http://www.forfatterbloggen.no/roller/egeland/entry/en_god_krangel

Ting kommer veldig kjapt ut i media om dagen, og i går kveld ble det klart at vi ikke kommer videre i MGP i år. Ja, ja. Da behøver vi i hvertfall ikke bekymre oss for at vi må arrangere neste år.
Ble et kort innlegg denne gangen, og kan ta litt tid mellom innleggene her, ettersom den berømte eksamenstiden nærmer seg.
Hei så lenge.