Tro i krig og fred

I dag har jeg egentlig mye å gjøre hva angår skoleprosjekter etc, men synes allikevel at jeg kan tillate meg å stoppe opp litt og tenke litt akkurat i dag. For i dag er det ti år siden Benjamin Hermansen ble drept på Holmlia i Oslo. Han rakk bare å bli seksten år gammel. Drapet var rasistisk motivert, og samtlige av de tiltalte i saken ble dømt. Drapet vagte stor oppstandelse, både i media og på gata, og mange fakkeltog ble arrangert. I et av togene, det i Oslo, var det hele 40 000 deltakere i følge Aftenpostens nettutgave.
    

Bildet er hentet fra Aftenposten.no

Jeg synes det er et godt tegn at så mange tok avstand fra det, og at det engasjerte så mange. Særlig med tanke på at vi stadig hører mer og mer om rastistiske holdninger i Europa, og også i Norge. Det er ikke lengre siden enn i fjor høst at det foregikk en del skummelt i Sverige også, noe som viser at vi aldri kan vinne krigen helt, men vi kan fortsette å kjempe imot slike holdninger. Bare det at noen sier imot dem, er et bidrag, og om mange nok står imot, slik det ble gjort etter drapet på Benjamin, vil de som ødelegger f ellesskapet her på jorda aldri vinne.  Dessuten tar de feil. Det er faktisk ikke vi med europeisk avstamning som er den reneste rasen. Forskning viser at alle menneskeslag i verden, bortsett fra de av AFRIKANSK opprinnelse, har en andel av Neandertalermenneske i seg. Det visste man ikke på 20- og 30-tallet, og jeg tviler også på at de som har meninger om at andre folkeslag er mindreverdige heller ikke vet det.

Men hva med motsatt rasisme? Her i Norge har vi vært vant med at det er oss bleikfjes som er rasistiske. Men hva om det er motsatte holdninger også? at folk med litt mer farge i huden mener at de er best? De som har aller mest farge på kroppen kan jo faktisk banke i bordet med at de ikke har neandertalerblod i kroppen, men har rett til det? Kanskje mener de det fordi vi mener det samme om oss? Eller som Katie Melua synger i sangen "Spider's web", if a black man is raceist, is it okay, if a white man's racism made him that way? Det er et tankekors.

Det er ikke bare hudfargen det går på bestandig, heller. Stadig oftere og stadig yngre folk hører jeg bruke "jøde" som et skjellsord. "Jævla jøde" er noe som ofte går igjen. Når jeg konfronterer de som sier det, er unnskyldingen alltid den samme: "det er jo bare noe man sier". Jeg må si at jeg blir opprørt, for veien derfra til rasist er særdeles kort.

Religioner spottes, fremmes som den beste, markedsføres og svertes. Så hva skal man tro på? De går jo alle til krig mot hverandre og hevder de har gud på sin side. At de gjør det på hans befaling. Men har de rett? 

Jeg tror at det ikke er så viktig HVA man tror på, bare man har noe å tro på når ting blir for hardt for en. Om det så er en gud eller en god skjebne eller hva det måtte være, så er ikke det så viktig, bare man tror på noe godt som forener menneskene rundt en, uavhengig av utseende og tro, så er det det viktigste. 

Lenge leve troen, håpet og kjærligheten blandt menneskene.   

Ord og tall blir musikk

Heisann, nå har det visst gått et par uker siden sist. Kanskje på tide å kikke innom igjen.
Denne uka her har vært en av de virkelig gode. Etter marerittuka med halv seks som revelje var det ganske komfortabelt å bli liggende helt til halv 8 hver morgen. De to første dagene den uka her hadde vi om den første leseopplæringen. Særdeles spennende, og som ordtaket sier, man lærer så lenge man lever/har elever. Var en del ting der man ikke er klar over i det daglige som man må være obs på når man lærer bort. Og nå blir det nok litt lettere å henge med i norsktimen, for nå får vi noe vi faktisk kan bruke direkte i undervisningen. Utrolig motiverende etter en tung høst med stort sett bare grammatikk på et nivå som en svært liten andel av våre egne elever kommer til å komme utfor.

De resterende dagene har også vært artige. Da har det vært matte. Men hva har en melkekartong med pålimt papir med matteundervisning på en høyskole å gjøre? Jo, det skal jeg si deg. Temaet for den uka her var brøk, og melkekartonger er fine til å vise brøker som mengde.
En taustump er kjekk til å vise brøk som lengde og en gjeng kosebamser viser antall. Som en mattelærer jeg var på kurs med i høstferien sa det: "Egentlig er alt rundt oss brøker". Ja, ja. Er nå ikke helt sikker på om jeg støtter ham der, men det er nå så.

Nå på vårparten, som resten av året, er det ting som kommer om igjen og om igjen. Mange av de tingene er ikke oppe i de store mediene heller, men en ting som faktisk er like fremtredende hvert år er MGP/ESC. Melodi Grand Prix. Nrks bidrag til den europeiske konkurransen. Men hvem er det egentlig som bestemmer hvem som skal være med og hvem som skal skrive sangene? Og hvilke kriterier bedømmer de utfra? Skulle vært moro å visst. Jeg husker jeg så på da Rybak vant i Oslo Spektrum for to år siden. Var nesten ikke moro å se på, for han utklasset alt og alle. Og det samme gjorde han i Moskva. Ingen hadde sjangs på å slå'n. Låta var jo bra den, og den er av den typen som lett fester seg på hjernen og blir værende der til du blir klin gæern. Men i lengden er den litt slitsom, og før eller siden måtte den jo komme ned fra hitlistene, den også.
Forhåpningene var skyhøye da vi skulle arrangere hele sulamitten på hjemmebane i fjor. Ville vi vinne igjen? Dessverre ble det en flopp, og regnskapet og hvem som skulle betale hva ble diskutert ganske heftig. I tillegg hoppet det en gæern spanjol kjent som Jimmy Jump opp på scena midt under selve finalen. Veldig festlig, gitt...
Det var Tyskland som stakk av seieren og skal arrangere sirkuset i år, men på et tidspunktet viste det seg at det ikke var en av deltakerne, men pauseunderholdningen det ble søkt mest på på internettet. Pauseinnslaget var det Madcon som stod for med et filma dansenummer i diverse byer rundtom i Europa. Skarp idè etter det bassengopplegget som var i Moskva i 2009, og for en konge sang. Jeg hørte vel den tyske vinnersangen en gang tror jeg, men "Glow", som pausesangen het, har surra og gått i hodet mitt med jevne mellomrom siden i fjor.
Som nevnt tidligre koster et arrangement som dette ikke en ubetydelig sum for produsentene, NRK og Dinamo Story, som har vært med de siste årene. Nrk får mye av penga sine fra tvlisensen som vi betaler hvert år. Da det ble klart at vi ville få ansvar for det internasjonale arrangementet i tillegg til det norske, ble det så vidt jeg husker snakket litt i media om å heve tvlisensen for å sørge for å få endene til å møtes. Håper virkelig ikke det ble noe av, men samtidig hater jeg å få reklamepauser akkurat der i filmen hvor det mest spennende skjer, som på f.eks. tv3 eller andre lisensfrie kanaler. Så da er det jo bare å punge ut.    

Hva det koster i kroner og ører er så sin sak. Men hva sitter man igjen med etterpå? Rent kulturelt? Er MGP virkelig noe som burde fortsettes med? Er dette noe som kan være en inspirasjon til å drive med sang/musikk/dans istedet for å drive rundt og gjøre ingenting? Jeg tenker litt på slikt fordi jeg, i øyeblikket som turleder, og i fremtiden som lærer, har kontakt med barn som kan påvirkes til å lage seg et liv et annet sted enn på gata. Men skal de få til det, må vi som er voksne, også de voksne i media, være gode idoler for ungene.
Når det gjelder MGP, er jeg i utgangspunktet positiv, alternativene tatt i betraktning. Som nevnt i tidligre innlegg har jeg ikke mye til overs for realityprogrammer, 71 grader nord inkludert. Nå tror jeg ikke at Nrk ville finne på å lage noe sånt, men man vet jo aldri. Men så var det dette med sceneantrekk, da. Der har det vært mye pepper i mange år, sikkert helt fra starten. Særlig har flere av kvinnene stadig blitt skjelt ut for å ha for lite klær eller for utfordrende klær på seg mens de opptrer. Sexfiksering er noe som går igjen til den store gullmedalje hvert år. Og da kan man jo starte å diskutere om deltakerne er gode rollemodeller for barn av sine respektive kjønn, for også gutta får litt pepper for antrekkene sine med jevne mellomrom. Bør MGP fortsette? Tja... time vil show, som Rudolf Blodstrupmoen sa det. I mellomtiden kan vi jo diskutere det litt på diverse blogger. Vi snx :)

Reality kicks in

Etter å ha vært hjemme i ferien, var det fort tilbake til virkeligheten forrige helg. Og for en pangstart det var. Det å gå fra å stå opp ti-halv elleve til å stå opp halv seks for å rekke et tog er litt av en overgang, særlig med tanke på at det vanligvis holder med sju-halv åtte også i hverdagen. Sånt går ikke uten bivirkninger, og det å sitte og sove i timen er ikke helt unaturlig lengre.
I løpet av gårsdagen og natta kom det en del snø, og nå ser det mer eller mindre ut som om halve Hardangerviddas samlede snømengde har landet langs vestkysten av Ytre Oslofjord. Og det som kom nå de siste to dagene har i tillegg vært relativt blaut og tung snø. Altså er det ikke så lett å flytte på dette stoffet heller. Ikke at jeg ikke har flytta på tung snø før, men da hadde jeg ihvertfall en stor en som man skyver foran seg, ikke bare en spade. Vel, jeg rakk ihvertfall å få måka vekk det verste før det begynte å regne. For det skjedde også i dag.
Reality er ikke bare virkelighet, det er mye annet også. Særlig på tv. Akkurat nå er det dobbelepisode av Ungkaren 20 vs. 40 som er på skjermen i naborommet. Kall meg gjerne hva som måtte være, men jeg ser ikke helt realiteten i reality. En dynge jenter(ikke alle like skarpe) skal kjempe om å kapre en manns(heller ikke han helt skarp) hjerte. En etter en sendes de gråtende hjem, etter stadig mer intime scener. Samtidig blir det stadig mer og mer baksnakking og intrigemekking jentene imellom. Ser ikke helt logikken og realiteten der. Mulig andre ser noe jeg ikke ser?
Vel, nå er det bare å ta fatt på lesinga igjen og håpe at dette halvåret går bedre enn det forrige. For hverdagen og virkeligheten har slått inn igjen. Eller som Kurt synger: Reality kicks in. Ha en fin uke, folkens.