Nok en gang har det vært en travel periode og det skjer mye på alle fronter om dagen. Her har det ikke blitt skrevet mye, og det betyr at en skjerpings må til.
Hva angår internasjonal media har det skjedd en del. Den siste uka har vi sett en del mer eller mindre grusomme bilder av nok en fallen diktator. Muammar Gaddafi har tapt sitt siste slag og er, de fleste sier takk og lov, ikke i live lengre. Måten han ble drept på var ikke noen festlig affære, og selv om fyren har ansvaret for ubeskrivlige forbrytelser, mener mange at det ville være en fordel om gubben hadde havnet for en domstol. Det er jeg forsåvidt enig i. For de som var tilhengerne hans vil han nå kunne bli ansett som en martyr, noe som kan forårsake en enda lenger krig i Libya enn hva som er nødvendig. Samtidig er det lett å se for seg at hele rettsaken ville blitt en såpeopera og at han kunne måtte bøte med livet uansett.
Hva angår det som har blitt kalt "den arabiske vår", er det også urolig i Syria om dagen, og jeg så med glede at til og med Irans president gikk ut i media og kritiserte Syrias bruk av vold mot befolkningen her om dagen. Dette er en god nyhet, først og fremst på grunn av innholdet, men også fordi det kommer fra en som alltid har vært alliert med Syrias leder og hvis ytringer angående tidligere hendelser har fått hele den vestlige verden til å bli fyk forbanna.
For noen uker siden ble det klart hvem som vinner Nobels fredspris i år. Den ble i år delt i tre, og går til tre kvinner som har kjempet for kvinners trygghet i krigssoner og kvinners rett til deltakelse i fredsarbeid. At det i en del av dagens urolige områder begås svært grusomme handlinger mot sivilbefolkningen og kvinner spesielt er forsåvidt ikke noen nyhet. Derfor er jeg enig med de som sier at det er på tide at vi fokuserer på det som skjer mot sivilbefolkningen der det er krig og uroligheter.
Og når vi er innpå det med handlinger, hvem er det som bestemmer om noe er normalt? "Det er normalt at man gjør ditt eller datt." er noe vi hører på alle kanter. Men hva vil det egentlig si? For det som er normalt et sted er ikke nødvendigvis normalt et annet sted, og mange krangler og uenigheter kunne nok vært unngått, hadde man vært klar over dette.
En jeg hørte på et foredrag tidligere i høst sa at det nesten har blitt et tabu å være normal nå om dagen. Alle vil på tv og i blader og ha sine 15 minutter berømmelse. Men er det ikke da normalt i Norge å være unormal? Behøver man være enten eller? Kanskje enkelte er unormalt normale? Men hva kjennetegner en normal person? Det er min påstand at en normal person er en som har akkurat nok økonomi til å gjøre noe av det han/hun ønsker uten å lide for store tap på det. Kanskje har denne personen sitt å slite med og plikter som krever mye av h*n. Travelt opptatt med jobb/skole samtidig som det er ukentlige hendelser på fritiden også. Bil? ja, kanskje. Avhenger av alder.
Dette er et emne man kan diskutere i det vide og brede. Men dette var alt jeg rakk i kveld, så får komme tilbake til emnet. I morgen er det en travel dag, og nå er det køyetid. Vi talas.
