fredag 16. mars 2012

En tidlig vår

Det var ikke lange vinteren vi fikk i år. Her i Vestfold varte den i en måned. Kom i midten av Januar og forsvant i midten av Februar. Nå er det for alvor vår. Hestehoven har begynt å spire i veikanten og i dag hørte jeg en hakkespett i full sving. Snøen har jeg ikke sett stort til de siste par-tre ukene.
Veit ikke om det høres ut som om jeg klager eller er glad, men er vel litt av begge deler. Det hadde vært greit med litt lenger vinter og større muligheter for en skitur i ny og ne. Men skal sies at jeg fikk en veldig fin tur til Rauland i Telemark med klassen i Februar.

Utsikt over området i Rauland vi var i. Utrolig flott sted med mye interessant historie.











Men været er det ikke stort å gjøre med og jeg skal ærlig innrømme at det er litt godt å slippe ut av store, tunge støvler og tette klær. Også er det veldig greit å se at det er andre som også kommer ut av vinterdrakta. Det med vår kan kanskje brukes som en metafor for min del. For denne våren har det virkelig vært en ny vår for min del også. Rett etter juleeksamenene sa jeg takk og farvel til lærerstudiet og valgte å ta et halvt år med utendørsstudier. Kjempespennende fag og skal tro vi gjør mye rart. Alt fra å hjelpe til som frivillige med å lage vikingskip:  

til å se hvor lang tid forskjellig avfall trenger på å råtne:

(Disse druene har ligget i jorda i ca. en uke.)
Til å se på statuer og andre kunstinstallasjoner: 
I tillegg er det mye annet som skjer utenom skolen om dagen også.Særlig har dette opplegget tatt mye av tida de siste månedene: 
 
En studentrevy er ikke så annerledes enn en russerevy, eller revyer generelt. Men du verden som det kan ta av når man blander sammen ting. Når navnet er så langt, er det også fordi vi har brukt mye rart til inspirasjon. For eksempel 71 grader nord, Ingen grenser og nissene over skog og hei. Kjenner at jeg gleder meg veldig til den oppsetningen her. Gleder meg til å gjøre noe nesten nytt for meg. Og med alt det sprøe som er planlagt ligger dette an til å bli en bra en. 

Men vi slipper ikke unna nyhetsverdenen i dette innlegget heller. For et år siden begynte det som ble referert til som "Den arabiske våren"- demokratiseringen av flere arabiske land. Mye ble gjort mange steder, men i enkelte land er det fortsatt krøkete for de som ønsker demokrati. Særlig i Syria er det på grensa til full borgerkrig. Jeg skrev for cirka et år siden at ting begynte å skje i Syria, men siden da er det stort sett opposisjonen som har fått lide, og det er fortsatt den samme lederen som sitter ved makta. Jeg kan ikke se for meg alt som foregår der i dette øyeblikk, men det kan ikke være pent.  
Historien har en merkelig tendens til å gjenta seg, og nok en gang har mange familier mistet sine på en gang. Denne gangen var det en busslast med barn som kolliderte med en tunnel. Min dypeste medfølelse til de som mistet slekt og venner i ulykken. 
Vel, det var alt jeg rakk for denne gang. I morgen er det på'n igjen med revyøvelser. Forestillingene går førstkommende fredag kl. 20 og lørdag kl. 18. Hadet så lenge. 

søndag 23. oktober 2011

Tanker på en søndag

Nok en gang har det vært en travel periode og det skjer mye på alle fronter om dagen. Her har det ikke blitt skrevet mye, og det betyr at en skjerpings må til.
Hva angår internasjonal media har det skjedd en del. Den siste uka har vi sett en del mer eller mindre grusomme bilder av nok en fallen diktator. Muammar Gaddafi har tapt sitt siste slag og er, de fleste sier takk og lov, ikke i live lengre. Måten han ble drept på var ikke noen festlig affære, og selv om fyren har ansvaret for ubeskrivlige forbrytelser, mener mange at det ville være en fordel om gubben hadde havnet for en domstol. Det er jeg forsåvidt enig i. For de som var tilhengerne hans vil han nå kunne bli ansett som en martyr, noe som kan forårsake en enda lenger krig i Libya enn hva som er nødvendig. Samtidig er det lett å se for seg at hele rettsaken ville blitt en såpeopera og at han kunne måtte bøte med livet uansett.
Hva angår det som har blitt kalt "den arabiske vår", er det også urolig i Syria om dagen, og jeg så med glede at til og med Irans president gikk ut i media og kritiserte Syrias bruk av vold mot befolkningen her om dagen. Dette er en god nyhet, først og fremst på grunn av innholdet, men også fordi det kommer fra en som alltid har vært alliert med Syrias leder og hvis ytringer angående tidligere hendelser har fått hele den vestlige verden til å bli fyk forbanna.
For noen uker siden ble det klart hvem som vinner Nobels fredspris i år. Den ble i år delt i tre, og går til tre kvinner som har kjempet for kvinners trygghet i krigssoner og kvinners rett til deltakelse i fredsarbeid. At det i en del av dagens urolige områder begås svært grusomme handlinger mot sivilbefolkningen og kvinner spesielt er forsåvidt ikke noen nyhet. Derfor er jeg enig med de som sier at det er på tide at vi fokuserer på det som skjer mot sivilbefolkningen der det er krig og uroligheter.

Og når vi er innpå det med handlinger, hvem er det som bestemmer om noe er normalt? "Det er normalt at man gjør ditt eller datt." er noe vi hører på alle kanter. Men hva vil det egentlig si? For det som er normalt et sted er ikke nødvendigvis normalt et annet sted, og mange krangler og uenigheter kunne nok vært unngått, hadde man vært klar over dette.
En jeg hørte på et foredrag tidligere i høst sa at det nesten har blitt et tabu å være normal nå om dagen. Alle vil på tv og i blader og ha sine 15 minutter berømmelse. Men er det ikke da normalt i Norge å være unormal? Behøver man være enten eller?  Kanskje enkelte er unormalt normale? Men hva kjennetegner en normal person? Det er min påstand at en normal person er en som har akkurat nok økonomi til å gjøre noe av det han/hun ønsker uten å lide for store tap på det. Kanskje har denne personen sitt å slite med og plikter som krever mye av h*n. Travelt opptatt med jobb/skole samtidig som det er ukentlige hendelser på fritiden også. Bil? ja, kanskje. Avhenger av alder.
Dette er et emne man kan diskutere i det vide og brede. Men dette var alt jeg rakk i kveld, så får komme tilbake til emnet. I morgen er det en travel dag, og nå er det køyetid. Vi talas.

søndag 11. september 2011

Dagen i dag

Det er en litt spesiell dag i dag. Det er 11. september, for meg en dag for både glede og sorg. Lillebruttern har bursdag, og man er mer eller mindre midt mellom skolestart og høstferien. Men man kommer ikke unna det som dessverre har 10 års-jubileum. Det er ganske utrolig at det alt har gått så lenge siden den da mer eller mindre ukjente organisasjonen Al Qaida sendte to fly mot World Trade Center, et i Pentagon og et som aldri traff målet sitt fordi piloten styrtet det på et jorde.
Jeg husker det som om det var i går. Ute hadde små'n bursdagsfest, mens jeg satt oppe og så på tv. Det jeg så var ganske utrolig. De samme bildene om og om igjen. Bildene av flyene som suste inn i World Trade center og forsvant i en ildkule mens det stod svart røyk ut av byggene. Svarte prikker som falt langs tårnene. Det var ikke søppel eller gjenstander, men mennesker som hoppet i døden. Nå og da bilder av et femkantet hus hvor en stor del av den ene veggen manglet. Også her brant det. Da det ene tårnet med et tv-tårn på toppen kollapset innover i brun røyk, husker jeg at jeg tenkte at det så ut som en romrakett som tok av, bare i revers.
Bare dager etter ble et enormt apparat satt i gang for å finne de skyldige. Og ikke lenge etter rammet en NATO-styrke afghanistan på jakt etter Al-Qaida og lederen, Osama Bin Laden. Nå har vi vært der i snart ti år, og mye har skjedd. Dessverre har et antall norkse statsborgere mistet livet. Offisielt har ihvertfall de norske myndighetene sagt at nå som vi er der, har vi også et ansvar for å gjøre ting bedre for de som er der. Samtidig som jakten på Al-Qaida og deres likesinnende foregår, blir det også gjort forsøk på å bistå befolkningen med medisinsk utstyr og annet som er viktig for å holde samfunnet vedlike. Samtidig må ISAF sees på som en invasjonsstyrke og det er jo en grunn til at en stor andel av befolkningen er negative til tilstedeværelsen vår.
Ut fra det jeg leste i norske medier en tid tilbake, virker det imidlertid som om det er amerikanerne som er minst likt, og deres framferd på "norsk" territorium ble sterkt kritisert fra norskt hold, siden det ville gjøre situasjonen betraktlig verre for de norske styrkene. At amerikanerne kan være litt aggresive, er for såvidt ingen bombe. Det var de som ble rammet, og politikken fra ledelsen var i stor grad veldig to-farget i starten. Enten var du for eller i mot. Ikke noe i midten.
Hva skjer videre nå som USA har fått det de ville? De fikk Bin-Laden. Skulle de ikke da bare pakke og dra? Det var jo forresten i Pakistan de fant ham. Nei, det synes jeg ikke. Afghanistan er et land som har vært herjet av krig helt siden Sovjet falt, og før også, for den saks skyld. Derfor mener jeg at det er viktig at USA, som den største av ISAF tar iniativ til å gjøre det som er mulig for å bistå den afghanske selvstyremyndigheten å bygge opp landet for å trygge befolkningen. Samtidig er det viktig å huske på at Afghanistan ikke er et vestlig land rent kullturmessig, og det er viktig at selvstyremyndighetene selv vet hva som skal til for  å skape fred i området, uten at vi presser for hardet med våre verdier på bekostning av deres egne. Da gjør vi dem en bjørnetjeneste og alt vil før eller senere rakne igjen.
Det er ikke bare Afghanistan NATO gikk inn i med tanke på å bekjempe terror. Operation Iraqi freedom ble satt igang noen år senere etter anklager om at Iraks regjering var i besittelse av såkalte masseødeleggelsesvåpen. Hvor sant det var, er det i det senere blitt diskutert mye om, men det er to ting som ihvertfall er fakta. 1: Goerge Bush senior prøvde et tiår tidligere å erobre Irak, uten hell som sådan. 2: Det har etterhvert blitt gjort ganske tydelig at tidligere president Saddam Hussein og hans tilgjengere begikk ganske stygge forbrytelser mot store deler av den sivile befolkningen.
Hadde Bush-administrasjonen rett til å starte en invasjon i Irak? Tja. Endel av argumentene deres virker i beste fall å ha svært dårlig dekning. At de gikk inn for å ta en diktator er en joa, for om de gjorde ting bedre eller verre er jo ikke sikkert. Dessuten er det fortsatt mange diktatorer som sitter ved makten fremdeles. Et par forsvant nå i våres, Mubarak og Gadaffi som de mest profilerte, men det er fortsatt et langt stykke å gå før vi har en verden helt fri for diktatorer. Og ønsker vi egentlig det?
Det er ikke til å stikke under en stol at noen av verdens største aksjer er basert på våpen og krig. Tenk hvordan de ville stupt dersom det ikke lenger var behov for våpen? I et kapitalistisk samfunn vil det sannsynligvis være tilnærmet slutten, for sterke aksjer som stuper bratt betyr ruin for mange sterke investorer, som ikke lengre har noe å handle for. Kanskje vi også burde endre innfrastrukturen i økonomien vår her i vesten?
Å sloss for fred er vel i utgangspunktet en god ting, men som med så mye annet har det en grense. Jeg mener at man kanskje burde ha ventet litt i bl. a. Irak, men samtidig er det også viktig at man bruker de rette midlene til rett tid. Kanskje ville det vært bortkastet med forhandlinger mot for eksempel Hussein og Gadaffi, men hvis man bare prøver, kan det gå. Kanskje det holder. Vi så det i Egypt, bl.a. Kampene varte ikke lenge, og man har fått en relativt fredlig løsning så langt.
Selv om vi lever i en verden av grusomhet, er det fortsatt lov å håpe på det gode. Hvorfor? Fordi det er det eneste vi har. Hva det gode er, kan man jo diskutere. Det viktigeste er at man har håp. Har vi ikke noe å håpe på, er vi jo egentlig ferdige her på jorda.
Så la oss håpe at det tiåret vi nettop har entret, blir et tiår langt mindre blodig enn det vi har forlatt. Det er viktig å håpe.

tirsdag 26. juli 2011

Regn og stillhet

Det har på mer enn en måte vært en regnfull helg nå. Ikke bare har været vært skitt med mye regn, men det er også mange tårer blandet opp i det regnet. Fredag gikk Norge til køys etter å ha fått nyhetene om tragedien i Oslo. Nesten 70 ble skutt på Utøya og  nesten ti til ble drept av bomben som rammet regjeringskvartalet. En mann er arrestert for å ha gjort begge ugjerningene.
Tett opp mot 80 mennesker har uten grunn blitt revet fra oss på bare noen få timer. Like mange familier har fått oppleve noe jeg ikke ville ønsket for min verste fiende. De har mistet noe mer verdifullt enn hva som kan forestilles. En sønn/datter/mor/far har forsvunnet fra et familiebilde. De kan aldri bringes tilbake.
Jeg ville ikke syntes det var rart om noen hadde ønsket tiltaltes hode på et fat og gitt høylytt uttrykk for det. Samtidig er den innstillingen som vises fram i media en helt annen, og jeg er i øyeblikket veldig stolt over å være norsk. Men hva vil det si å være norsk? Når er man en nordmann?
Dette er noe som kan filosoferes over og diskuteres i det lange og det breie. Jeg mener at en person som er født i norge og/eller har norskt statsborgerskap skal kunne kalle seg norsk. Gjerne med et eller annet tillegg, men de skal kunne oppfattes som norske. Punktum finale.
Det sies at angrep er beste forsvar og ut fra det som har kommet fram i media, er det det som kan ha skjedd, slik jeg tolker det. Den tiltalte skal ha gjort gjerningene sine fordi han fryktet en islamisering av den norske staten og innflytelsen den økte innvandringen har gitt oss. Jeg er på ingen måte enig med han og hans metoder er forkastelige. Tiltalte er etter min mening en feig rotte som frykter for hendelser som aldri i verden vil komme til å skje. Han kan komme til å bli tiltalt for ugjerninger mot menneskeheten, og risikerer 30 års forvaring. Tiltalte er per dags dato i 30-årene, noe som tilsier at han er noen og 60 når han kommer ut, om han noensinne gjør det. Nesten halvparten av livet hans kommer han til å ha tilbrakt bak murene. Kommer han noensinne ut, vil det ikke være mange som vil ønske å ansette ham. Sosialpengene er det eneste han vil ha som mulighet, og Jeg vil tro svært få vil ønske noe særlig kontakt med ham. Ensom og venneløs vil han vandre heden, og jeg tror neppe at det kommer til å være mange som vil være i begravelsen.
Jeg skrev i et tidligre innlegg at vi alle har ihvertfall noen som er glad i oss og som bryr seg om oss. Men i dette tilfelle vil jeg tvile på det. Selv faren til tiltalte har gått ut i media og sagt at han er uvelkommen heretter. En trist skjebne, men ikke mer enn hva som er rettferdig for handlingene som er gjort.
Bildene som har rullet på skjermen de siste dagene har vært gripende. I går var det mange fakkeltog og det ble holdt et minutts stillhet flere ganger. Det var imponerende å se hele rådhusplassen pluss sidegater og mange andre steder i hele landet fylt til randen av mennesker som ville vise at de ikke vil finne seg i at noen tramper på den friheten og freden som til nå har eksistert i Norge. Den rungende protesten kan bare sammenlignes med torden. For selv om det er stille, er stillheten rungende i seg selv.
Flere utenlandske medier har påpekt at våre demonstrasjonsmetoder og tankegang er helt unik. Ingen som åpenlyst ønsker en blodig hevn. Ingen som vil begrense friheten til å tale. Vi ønsker tvert om mer frihet til å tale. Mindre mulighet til å skade. Det norske politiske systemet ble rammet, men det blir pleiet og vernet om, fordi vi ønsker et samfunn basert på politikk og lovmessighet.
Mens jeg var ute og kjørte i dag, så jeg at noen hadde tagget på et busskur. Et hakekors i en rød sirkel og med et rødt kryss over. "Nei til mer rasisme" stod det under, med store bokstaver. Jeg har vanligvis ikke så mye til overs for tagging, men akkurat den kan få stå. Ihvertfall til jeg får tatt bilde av den og får den på nettet. Dette er en protestform som jeg mener er helt akseptabelt. Det blir ikke brent noen flagg. Det blir ikke skadet noen. Ingen biler blir brent og ingen roper rasende. For vi hørte på de som holder apeller. Lederne våre som formulerte det mange av oss mener.     
Det er i mitt syn riktig av oss at vi viser vår motstand på en sånn måte. Vi viser at vi ikke er så redde at vi må ty til vold for å si det vi mener. Jeg vil også, med fare for å tråkke enkeltindivider på tærne at vi viser at vi er bedre enn dem vi demonstrerer mot. Tyr vi til samme eller grovere midler som våre motstrandere, er vi like elendige som dem. Da har motstanderen vunnet, og oppnådd det de ville. Slik det er nå, kan vi ikke la den tiltalte få vinne. Demonstrasjonene de siste dagene har vist at vi er sterkere og kan vinne dette.
Jeg vil som mange andre sitere AUF-medlemmet som sa at "hvis en mann kan vise så mye hat, tenk på hvor mye kjærlighet vi kan vise". Smart sagt, og i går fylte vi gatene med kjærlighet.
Jeg vil avslutte litt metaforisk med noen visdomsord. Jeg tror neppe de døde bryr seg om hevn, og øye for øye og tann for tann gir bare blinde mennesker uten tenner.
Snart skinner sola, men ting blir aldri helt som det var for de som har mistet mest. Vi sees ved neste hendelse.

søndag 26. juni 2011

Søndag og hvil

Sånn. Da har eksamenstida for lengst tatt slutt og jeg kom helskinna gjennom denne gangen også. Nå er det bare en ting som gjelder denne sommeren, og det er arbeid. Jeg blir like forbaska sliten hver gang jeg er på jobb, men jomen er det moro likevel. Men jeg har også gjort meg noen refleksjoner om det der med tid. Jeg har en kollega som er litt opptatt med det som så fint kalles for kvantefysikk, hvor Einsteins relativitetsteori er sentral. Jeg skal ikke utdype det noe særlig, siden mine kunnskaper på området er svært begrenset, annet enn å kommentere at tid er relativt. F.eks. virket det som om tida stod stille da jeg satt og venta på resultatet av eksamnene mine(de var begge av muntlig karakter), men når jeg er på jobben eller sammen med venner, så flyr tida fort som juling. Snodige greier.
En annen ting med tid og ferie er det der med å slappe av. En del forskning viser at hjertet ikke har godt av stress, og allikevel stresser vi som noen gærne høner i hverdagen, og enda mer på vei til ferie. Vi må rett og slett skynde oss og slappe av. Samme greia hver fellesferie. Ivrige bilister i kø som tuter og bærtter og må skynde seg til hytta på fjellet eller ved sjøen sånn at de kan få hvilt seg.
Skjønte egentlig ikke poenget der, inntil jeg begynte å skynde meg å ta en middagslur før jeg drar på jobb. "Ah, fillern nå får jeg bare en halvtime i steden for en time på sofaen" er en tanke som stadig vekk går igjen. Og hvor godt var det ikke da jeg våkna i dag tidlig og tenkte at "hmm. snart ti. Skulle jeg ha jobba morgenskift i dag? Nei vent, det er jo søndag i dag. Da er det fri".
Jeg har snart bodd hjemmefra i et år(du verden som tida flyr), og en av ulempene ved det er at hjemme er det kjøkkenhage. Nå om sommern må jeg nøye meg med å kjøpe et par dager gamle bær til 35,- istedet for å gå 30 meter og plukke dem gratis. Men ikke for det. De smakte godt med fløte, sukker og kald ferskeniste de her også. Selv om de ble styrta rett før jobb.
Hvem sa at lykke ikke kan kjøpes for penger?
Bildet er henta fra en annen blogg, via google.
Den bloggen er:
http://vildepj.blogg.no/1303136742_jordbr_med_flte_og_su.html


Vel, får nyte hviledagen mens jeg har den. Kanskje en tur på stranda før jeg skal på teateret med noen venner og se Larvik Barne- og ungdomsteater i kveld? Høres fristende ut.
Vi Snx 

onsdag 11. mai 2011

Det er mulig at jeg er litt på etterskudd med dette innlegget, denne skulle nemlig publiseres i forrige uke. Det ble det imidlertid ikke tid til, siden det foregikk en del på alle kanter.
Anledningen for dette innlegget er likvideringen av Osama Bin Laden. Det er blitt sagt en god del om den episoden og særlig i den vestlige verden har dette blitt feiret med brask og bram. Men samtidig er det en organisasjon som savner en leder, og en familie som savner et medlem. Jeg husker ikke hvem som sa det, men den hadde helt rett da det ble sagt at uansett hvor ond man er, så er det stort sett alltid er noen som er glad i deg.
Eller....? Er det sant? Vi hører jo stadig om familier som rakner helt pga. interne krangler og stridigheter.  Og hva er vel ikke bedre underholdning en fredagskveld enn en real krangel, slåsskamp eller intrige på tv?
Og hva med disse som sitter på gata med et beger i handa i diverse byer. Er det noen som tenker på dem og er glad i dem? Har alle de som sitter der noen som bryr seg om akkurat han/henne?
Det er litt av et tankekors.
Ser også i nettavisene at den berømte Alvdalsaken er i retten igjen, og vil ikke kommentere den videre enn at jeg stiller meg spørsmålet: Hva slags kjærlighet er det?
Det bildet her fant jeg på denne linken: http://www.forfatterbloggen.no/roller/egeland/entry/en_god_krangel

Ting kommer veldig kjapt ut i media om dagen, og i går kveld ble det klart at vi ikke kommer videre i MGP i år. Ja, ja. Da behøver vi i hvertfall ikke bekymre oss for at vi må arrangere neste år.
Ble et kort innlegg denne gangen, og kan ta litt tid mellom innleggene her, ettersom den berømte eksamenstiden nærmer seg.
Hei så lenge.

fredag 29. april 2011

Håp - en illusjon?

Til en forandring var det positive nyheter som var på nyhetene i morges. Det som opptok media i dag var nemlig bryllupet i Storbritannia. Hva er det med sånne anledninger som får de store tv-selskapene til å bruke hundre tusenvis av kroner på noen dagers sendinger? Hva er det som gjør at flere tusen tilskuere stanger mot sperringene langs ruta som bilene til de heldige inviterte kjører, bare for å få et halvt sekunds glimt av en person i en bil eller hestevogn?
Det mest iøyefallende er all pompen og prakten. Soldater i uniformer fulle av medaljer og ordner, kvinner i nydlige kjoler og merklige hatter og prester i kapper og enda rarere hatter. Gammeldags musikk og mer moderne, gitt av de som ansees som de beste til enhver tid.
Men det er noe annet som gjelder mange av de konglige bryllupene av nyere dato. De norske for en del år tilbake er også prakteksempler på det jeg vil fram til. Nemlig at kongefamiliene har blitt nærmere knyttet til folket. Mange av de konglige som gifter seg, gifter seg ikke lengre med andre konglige fra andre land, men med ikke-adlige fra deres eget samfunn. Mange av oss har vel en eller flere ganger ønsket at vi kunne vært en prins eller prinsesse da vi enda var barn. For noen ganske få blir den drømmen virkelig. Det er bare at de ikke nødvendigvis husker drømmen når det skjer.
Så hva har dette å si for oss på gata? Det som er interessant, er at vi de siste månedene har fått et større dypdykk inn i personen Kate Middleton. Det ble sagt at hun ble mobbet som ung. Hvilken betydning har det å si for de som får høre om det i media? Det kan ha all verden å si. Det viser at en som blir presset ned, fortsatt kan reise seg høyere enn de som presser nedover, om han eller hun bare står i mot presset. Det er dessverre ikke uvanlig at det blir mobbet i samfunnet. Tvert om er det ganske vanlig. Men historier om fremstående personer i samfunnet som har kjempet seg vei fram i lyset gir de som ikke tror en mulighet til å tro at det umulige er mulig. Veit det høres klisjè ut, men det er slik jeg ser det. Det gir håp for mange, fordi de ser at det nytter å stå imot, selv når de har det som verst.
Man kan si at jeg er en som liker virkelighetsflukter. Liker det å drømme meg vekk. En annen prominent karakter som sikkert har gitt mange flere enn meg til å ta slike virkelighetsflukter, er karakteren James Bond. Med et arsenal av fantastiske våpen og redskaper pluss minst ei knallfin dame på begge sider av konflikten i episoden drar han ut på livsfarlige eventyr. Hvilken betydning har en karakter som Bond for en vanlig gutt eller mann? Hvorfor ser man opp til ham? Er det damene? spenningen? våpnene? Sannsynligvis er det nok alle tre pluss litt til. JB er en sterk karakter som går gjennom mye for å fullføre oppdraget sitt og få den premien som venter ham. Noen som kan gi ham noe han mangler. Glem de han lå med underveis. De var bare for å klare å fortsette. Den som kommer på slutten, er den som ikke bare gir sexen, men også en varme og nærhet han har manglet oppgjennom oppveksten og er desperat etter. Vi liker han fordi han er sterk nok til å ikke gi opp, selv om det ser mørkt ut. Men så har han nok mer muskler og en glattere tunge enn mange av oss vanlige kan hevde å ha. Det er en annen grunn til at vi ser opp til han. Han er noe vi andre bare kan prøve å strekke oss etter. Ikke noe vi kan bli.
Så hva skal til for at vi skal håpe på framgang? Vi må ha en grunn til å tro på det. Vi trenger en bekreftelse på at det er mulig å håpe. Historier som livene til Mette-Marit og Kate pluss fantasiene som ble til James Bond gir oss en mulighet til å tro at det umulige er mulig og at det er lov å håpe. Men uten sånne og bekreftelser på hva vi gjør fra de rundt oss, er håp bare en illusjon.
Slenger på et par bilder fra påskeferien. Den ble tilbrakt på Finse.


Hei så lenge til neste gang.