Det er en litt spesiell dag i dag. Det er 11. september, for meg en dag for både glede og sorg. Lillebruttern har bursdag, og man er mer eller mindre midt mellom skolestart og høstferien. Men man kommer ikke unna det som dessverre har 10 års-jubileum. Det er ganske utrolig at det alt har gått så lenge siden den da mer eller mindre ukjente organisasjonen Al Qaida sendte to fly mot World Trade Center, et i Pentagon og et som aldri traff målet sitt fordi piloten styrtet det på et jorde.
Jeg husker det som om det var i går. Ute hadde små'n bursdagsfest, mens jeg satt oppe og så på tv. Det jeg så var ganske utrolig. De samme bildene om og om igjen. Bildene av flyene som suste inn i World Trade center og forsvant i en ildkule mens det stod svart røyk ut av byggene. Svarte prikker som falt langs tårnene. Det var ikke søppel eller gjenstander, men mennesker som hoppet i døden. Nå og da bilder av et femkantet hus hvor en stor del av den ene veggen manglet. Også her brant det. Da det ene tårnet med et tv-tårn på toppen kollapset innover i brun røyk, husker jeg at jeg tenkte at det så ut som en romrakett som tok av, bare i revers.
Bare dager etter ble et enormt apparat satt i gang for å finne de skyldige. Og ikke lenge etter rammet en NATO-styrke afghanistan på jakt etter Al-Qaida og lederen, Osama Bin Laden. Nå har vi vært der i snart ti år, og mye har skjedd. Dessverre har et antall norkse statsborgere mistet livet. Offisielt har ihvertfall de norske myndighetene sagt at nå som vi er der, har vi også et ansvar for å gjøre ting bedre for de som er der. Samtidig som jakten på Al-Qaida og deres likesinnende foregår, blir det også gjort forsøk på å bistå befolkningen med medisinsk utstyr og annet som er viktig for å holde samfunnet vedlike. Samtidig må ISAF sees på som en invasjonsstyrke og det er jo en grunn til at en stor andel av befolkningen er negative til tilstedeværelsen vår.
Ut fra det jeg leste i norske medier en tid tilbake, virker det imidlertid som om det er amerikanerne som er minst likt, og deres framferd på "norsk" territorium ble sterkt kritisert fra norskt hold, siden det ville gjøre situasjonen betraktlig verre for de norske styrkene. At amerikanerne kan være litt aggresive, er for såvidt ingen bombe. Det var de som ble rammet, og politikken fra ledelsen var i stor grad veldig to-farget i starten. Enten var du for eller i mot. Ikke noe i midten.
Hva skjer videre nå som USA har fått det de ville? De fikk Bin-Laden. Skulle de ikke da bare pakke og dra? Det var jo forresten i Pakistan de fant ham. Nei, det synes jeg ikke. Afghanistan er et land som har vært herjet av krig helt siden Sovjet falt, og før også, for den saks skyld. Derfor mener jeg at det er viktig at USA, som den største av ISAF tar iniativ til å gjøre det som er mulig for å bistå den afghanske selvstyremyndigheten å bygge opp landet for å trygge befolkningen. Samtidig er det viktig å huske på at Afghanistan ikke er et vestlig land rent kullturmessig, og det er viktig at selvstyremyndighetene selv vet hva som skal til for å skape fred i området, uten at vi presser for hardet med våre verdier på bekostning av deres egne. Da gjør vi dem en bjørnetjeneste og alt vil før eller senere rakne igjen.
Det er ikke bare Afghanistan NATO gikk inn i med tanke på å bekjempe terror. Operation Iraqi freedom ble satt igang noen år senere etter anklager om at Iraks regjering var i besittelse av såkalte masseødeleggelsesvåpen. Hvor sant det var, er det i det senere blitt diskutert mye om, men det er to ting som ihvertfall er fakta. 1: Goerge Bush senior prøvde et tiår tidligere å erobre Irak, uten hell som sådan. 2: Det har etterhvert blitt gjort ganske tydelig at tidligere president Saddam Hussein og hans tilgjengere begikk ganske stygge forbrytelser mot store deler av den sivile befolkningen.
Hadde Bush-administrasjonen rett til å starte en invasjon i Irak? Tja. Endel av argumentene deres virker i beste fall å ha svært dårlig dekning. At de gikk inn for å ta en diktator er en joa, for om de gjorde ting bedre eller verre er jo ikke sikkert. Dessuten er det fortsatt mange diktatorer som sitter ved makten fremdeles. Et par forsvant nå i våres, Mubarak og Gadaffi som de mest profilerte, men det er fortsatt et langt stykke å gå før vi har en verden helt fri for diktatorer. Og ønsker vi egentlig det?
Det er ikke til å stikke under en stol at noen av verdens største aksjer er basert på våpen og krig. Tenk hvordan de ville stupt dersom det ikke lenger var behov for våpen? I et kapitalistisk samfunn vil det sannsynligvis være tilnærmet slutten, for sterke aksjer som stuper bratt betyr ruin for mange sterke investorer, som ikke lengre har noe å handle for. Kanskje vi også burde endre innfrastrukturen i økonomien vår her i vesten?
Å sloss for fred er vel i utgangspunktet en god ting, men som med så mye annet har det en grense. Jeg mener at man kanskje burde ha ventet litt i bl. a. Irak, men samtidig er det også viktig at man bruker de rette midlene til rett tid. Kanskje ville det vært bortkastet med forhandlinger mot for eksempel Hussein og Gadaffi, men hvis man bare prøver, kan det gå. Kanskje det holder. Vi så det i Egypt, bl.a. Kampene varte ikke lenge, og man har fått en relativt fredlig løsning så langt.
Selv om vi lever i en verden av grusomhet, er det fortsatt lov å håpe på det gode. Hvorfor? Fordi det er det eneste vi har. Hva det gode er, kan man jo diskutere. Det viktigeste er at man har håp. Har vi ikke noe å håpe på, er vi jo egentlig ferdige her på jorda.
Så la oss håpe at det tiåret vi nettop har entret, blir et tiår langt mindre blodig enn det vi har forlatt. Det er viktig å håpe.
