Glad og Trist

Nå er vi ferdig med enda et arrangement av de helt store. Kollenhelga blir ikke fullt så stor som det har vært tidligere etter et VM som var rene reprisen av OL på Lillehammer. Et snitt på mer 100 000 store og små har hver dag tatt turen opp i holmenkollen for å skape en stemning som også mange av de utenlandske deltakerne bemerket som det beste de noen gang hadde opplevd på et slikt arrangement. Ikke verst av Ruter å klare den logistikken med tanke på hvor trange de veiene er(husker dem fra russetreffet der i fjor). Mange av de store profilene ble ofte spurt om hvilket renn som var det viktigste i hele VM, og de aller fleste hadde en mening om det. Vanligvis ville jeg nøyd meg med å si at det er et subjektivt spørsmål, men denne gangen vil jeg prøve meg. Det var nemlig et vel så viktig renn som gikk rett etter kvinnenes 3-mil, hvor Therese Johaug parkerte Marit Bjørgen som igjen parkerte Justyna Kowalczyk og de andre.
Med fare for å tråkke noen på tærene, vil jeg påstå at det var vel så viktig som resten av organiseringen at arrangørene slapp til juniorene mens det var en så heidundrende stemning i løypene som det faktisk var. Jeg husker en av betsyrerne av DNTs hytter spørre retorisk at "hva skal vi leve av i framtida om vi ikke klarer å rekruttere barn og unge?" Det er et spørsmål som gjelder for alle organisasjoner. At ungdommene som var med her, ikke bare norske men også utenlandske, fikk en stor ladning inspirasjon er noe jeg er helt sikker på. NRKs skieksperter kommenterte dem og kongefamilien var fortsatt på tribunen, som forøvrig var nesten fullsatt fremdeles og med løypa like full av folk på 4x3,75 km etappene dems som for damenes renn. Sikkert ikke noe de får oppleve hver gang de går løp. At dette betyr mye for rekrutteringen i Norge er jeg rimelig sikker på, samtidig som det er artig å se at det blomstrer i utlandet også. Da kan vi være sikre på spennende renn i framtida også. Finland stakk forøvrig av med seieren der. Håper virkelig den var med i resultatoversikten til media.
Det blir snakket mye om hva dette arrangementet var verdt i NOK, € og $. At det kan sees på som en kjempeinvestering kan jeg nok si meg enig i med tanke på framtidige og øyeblikkelige turistinntekter, men et annet aspekt er sportsgleden. Flere av de internasjonale stjernene snakket om at det var en kjempestemning i løypa og at det virket som om publikum heiet hemningsløst på alle, selv om det selvsagt tok av enda litt til når det kom nordmenn. Jeg er av den tro at publikum viste en enorm opplutning til meningen om at det skulle være fair play og at alle skulle få støtte til å gjøre det beste de klarte. Og når det er så mange som gir max energi til løperne, får vi også se løpere som kan gi mer enn de vanligvis klarer. Ikke verst. Mulig det ligger mye nasjonalfølelse i dette, men mest sportsglede.
Er det noe som gikk galt i dette arrangementet? Nei, egentlig ikke. Hadde jo selvsagt vært moro med et gull eller to til hopp og kombinert også, men det fikk vi ikke, selv om de var høyt oppe på resultatlistene og det ble noen medaljer der også. 16 fikk vi tilsammen, halvparten av dem var gull. Det må vi kunne si oss mer enn fornøyd med. Været får vi ikke gjort så mye med, og den berømte tåka var tilstede for fulle gjennom store deler av løpet, men for en avslutning. Og det er de siste dagene de fleste vil huske best. Det er jeg rimelig sikker på.
Men verden står ikke stille. I Libya er det like før det bryter ut i full borgerkrig. Det ville vært overraskende om det ikke skulle blitt noe trøbbel i alt opprøret som foregår i den arabiske verdensdelen i øyeblikket. I tillegg er det de som utforderer skjebnen og naturen og setter sine og andres liv på spill. Først forsvant "Berserk" under en storm i Sørishavet, og så forsvinner det 9 ungdommer på scootertur. I begge tilfeller gikk det liv tapt og andre satte sine på spill for å redde dem som fortsatt kunne være i live. "Steve Irwin" dro inn i stormen for å lete etter "Berserk" selv om de ikke hadde sikt, og kapteinen på Sea King- helikopteret brøt regler for å lete i stormen på Finnmarksvidda. De tre som døde på Finnmarksvidda var på alder med den eldste av småbrødrene mine, og jeg kjente at jeg fikk litt vondt i magen med tanke på at han syns det er moro å sove ute om vinteren. Det kunne raskt vært han. Fem familier har opplevd det som ikke var ment å skje, men som skjedde allikevel. Naturen tok et nært og kjært liv og viste seg som den sterkeste parten.I tillegg har det gått skred som også har tatt liv. De som gikk tapt var stort sett folk som hadde vært ute en vinternatt før, noe som bare viser at man ikke kan forutse hva som kan komme og at man må være forsiktig der ute. For mange har de siste dagene vært dager i glede over medaljer og sol og samhold i Kollen, men det er også de som har mistet sine nærmeste og hatt sine verste dager noensinne. Det er viktig å huske på dem også, og jeg håper de får en så god uke som overhode mulig og at de opplever en støtte av samme betydning som det løperne i Kollen opplevde.

Ha en fin uke folkens:)

H

klabb og babb

Vi møter alle klabb og babb(tøys og tull) innimellom i hverdagen. Av og til er det virkelig store problemer som trenger ekstern hjelp, men stort sett er det ting vi selv kan håndtere. Men er det så ille at man ikke kan klare det selv, er det et stort sprang å søke hjelp. Ikke alle klarer det spranget, og av og til er det noen som ikke klarer det, men heller tar en lettere vei ut av gjørma. For noen år siden kjørte jeg forbi en front-mot-front ulykke på E6. Moren hadde tatt feil vei ut fra Gardermoen og kjørt mot kjøreretningen, sannsynligvis med vilje. Bildet av bilvrakene er fortsatt der i hodet mitt hver gang jeg kjører forbi der ferden endte for henne, ektemannen, svigermor og ungen pluss de i den motkommende bilen. For noen dager siden så jeg ei kvinne som løp fra politiet og ut på motorveien på tv. Dette var ikke en film, dette var ekte. Som broren min så treffende sa det: "og dette lar vi oss underholde av?"  Skal lure på hva som fikk henne til å gjøre det?

Psykologen Sigmund Freud mente at sivilisasjonen hadde en ødeleggende effekt på menneskene, og kanskje hadde han rett. Både i hans tid(Wienerklassisismen) og i vår egen er fokuset på at vi skal ha en så flott fasade, selv om det som er bak og under er det skjære kaos. Hvorfor ser vi alltid opp til de som slår seg opp og fram i media? Hvorfor lar vi oss underholde av de som ikke klarte det, for eksempel dama som løp ut på motorveien? Det vi egentlig gjør, er jo teknisk sett å smiske for de sterke, og spytte og trampe på dem som ligger nede. Hvorfor er det underholdning en torsdags kveld? Hadde vi enda vært i antikken og sett gladiatorene sloss på arenaene, hadde jeg kanskje skjønt at døden var underholdning, men det er vi ikke. Vi er i 2011. Kanskje har ikke verden gjort så store framskritt allikevel?
Og når vi snakker om framskritt, kan jeg fortelle at det ikke er lett å måle slikt. Før vinterferien fikk jeg lov å prøve å vurdere ferdighetene til to elever på praksisskolen min, og de to elevene alene førte til en papirbunke jeg aldri har sett maken til hva angår enkeltprosjekter. Heldigvis hadde jeg en uke som jeg tidligere kalte vinterferie, men som heretter blir hetende studieuke. Denne uka ble pent brukt til å skrive rapporten på de to elevene. Kan ikke si hvor mye jeg gleder meg til å få 30 en gang i framtiden...
Helt fra ganske tidlig har jeg hatt sansen for tegneserier, og Pondus er en av de store favorittene mine. Når vi snakker om framskritt og slikt har Pondus' sønn Påsan en god replikk på lager. Kameraten hans sier noe à la "Tenk hvor kult det ville vært å reise inn i framtiden" Hvorpå Påsan svarer med "Gjør vi ikke egentlig det hele tiden?"

Men det skal sies at det hadde vært moro å kunne se hva som vil skje før vi kommer dit. Kanskje det ikke er nødvendig å gå i døden for å få oppmerksomhet lenger i framtiden. Kun framtiden vet, og vi får vite det når vi kommer dit. Fremtiden begynner alt i morgen, og morgendagen står klar med blanke ark og fargestifter til å farge dem med. Hvilke farger vil du bruke til å farge dem med?